Tanker fra en SupertenkerMeg | Tanker fra en Supertenker

Det er bare til låns

Eivind Marienborg — Fri, 23 Dec 2011 22:18:58 +0000

Det er siste natt før julaften, jeg sitter aleine i et halvmørkt rom og hører opptak av meg selv spille stille på piano, utenfor vinduet er det tung og våt snø, trærne er grønne og tåka ligger tjukt, jeg har fikset alle gavene og bakt alt jeg skal, det er greit, nå kan jula komme, jeg lukker øynene og hører pianoklimperet, det er sikrere enn sikkert, jeg er klar: Nå kan jula komme.

Det er liksom tida nå, i jula og sånt, for å gå stille gjennom snøen alene eller sammen med andre og tenke på alt, på år og tid og fortid og fremtid, året som har gått og året som skal komme, hvor man har vært og hva man har gjort, hvor man vil og hva man vil få til, det er en evigvarende statusoppdatering, hvem er jeg når jeg våkner julaften morgen, hvem var jeg forrige julaften morgen? Det har gått et helt år siden sist, men har jeg egentlig blitt noe klokere? Har jeg turt å være modig? Har jeg vært sterk nok til å være svak? Har jeg vokst eller krympet, blitt større eller mindre, modigere eller reddere? Har jeg grått eller ledd, satset eller nølt, tatt for meg eller delt med andre?

Jeg lærer små ting hele tiden, sånn føles det, jeg lærer små ting hele tiden, av alle jeg møter og alt jeg ser, noen ganger skjønner jeg ting helt på egen hånd også, noen ganger stopper jeg helt opp og er forundret og oppglødd og tenker at dette må jeg huske når livet begynner. Noen ganger tør jeg å gjøre de tingene jeg vil aller mest og er aller mest redd for, andre ganger gjemmer jeg meg i skallet og lar trikken passere uten at jeg går på. Uansett hva jeg velger prøver jeg å kjenne etter hvordan det føles, hvordan det blir. Jeg øver meg på ting jeg ikke er god på, ting jeg ikke er trygg på, ting jeg ikke vil lykkes med, ting jeg er redd for. Det kan ikke, skal ikke, må ikke være som dette resten av livet. Det viktigste å få frem er dette: Jeg får det ikke til.

Det har vært et langt år og jeg lurer på hva det har gjort med meg, hvem jeg har blitt. Det hender jeg ser meg i speilet og ikke kjenner igjen meg selv, det hender jeg skriver tekster og ikke kjenner igjen meg selv, det hender jeg spiller piano og ikke kjenner igjen meg selv, det hender jeg omgås mennesker og ikke kjenner igjen meg selv. Er jeg blitt en annen enn jeg var, er det dette som er meg, eller er denne meg bare til låns, og er det isåfall noen som vil ha den tilbake? Er det mindre avstand mellom den meg jeg føler meg som og den meg andre ser nå, eller er det større?

Jeg våkner julaften morgen og er varm og god i magen, jeg er redd og vet det skal være sånn, jeg våkner julaften morgen og gleder meg til alt som venter, alt som kommer, jeg gleder meg til alt som vil være godt, jeg gleder meg til alt som vil være vondt, jeg gleder meg til motgang og gleder meg til medgang, jeg gleder meg til lyspunkt med fantastiske mennesker, jeg gleder meg til ensomhet og ettertanke, jeg gleder meg til å glede andre, jeg gleder meg til å bli gledet selv, jeg gleder meg til dager hvor jeg ikke klarer å stå opp, jeg gleder meg til dager hvor jeg ikke klarer vente med å stå opp, jeg gleder meg til å bli eldre, jeg gleder meg til å bli klokere men allikevel ta dumme valg, jeg gleder meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke tør, jeg gleder meg til alt jeg ikke vet at jeg gleder meg til ennå.

Det går an å tenke for mye. Det går an å skrive for mye. Det gjelder å finne en balanse. Det er lenge siden jeg skrev ordentlig her sist, kanskje blir det lenge til jeg skriver ordentlig her igjen. I mellomtiden vil jeg ønske alle en riktig god jul, og et spennende, nytt år.

No related posts.

Sammen vekk fra Drammen – Gratulerer, Sigurd og Kristin!

Eivind Marienborg — Mon, 12 Dec 2011 09:25:46 +0000

Sigurd og Kristin giftet seg i Bragernes Kirke i Drammen i helgen, og det hele ble feiret to dager til ende. Både vielsen og festen ble gode, varme, hyggelige, morsomme og fine markeringer, og det så ut til at de fleste – inkludert brudeparet – hadde en fin feiring.

I anledning bryllupet gikk en liten gjeng av oss sammen om å lage en aldri så liten overraskelse til dem. De bor nemlig i Drammen, mens vi andre bor i Oslo – unntatt Inger og Bjørnar, som bor på Eiker. Og selv om vi gjennom årene har gitt flere vennlige hint om at det er på tide at de flytter til Oslo, ser de ikke ut til å ha tatt oss særlig alvorlig. Når nå venner og familie var samlet, fikk vi en god anledning til å gjenta budskapet. Og denne gangen i form av en band aid-musikkvideo:

De tok den med et smil, men noe sier meg at de fortsatt ikke tar oss helt alvorlig.. :)

Uansett var det utrolig morsomt å lage video, og utrolig flott at folk stilte opp og ble med! Trude og jeg hadde ide og skrev tekst, i tillegg ble Nils Ingar, Valgeir, Martin, Eline, Sofia, Erling, John Olav, Svein Egil, Per Jørgen, Pål Jostein og Madlena med på å synge. Inger ble med som korist frem til hun oppdaget at vi ville ha dem til Oslo (og ikke Eiker), og Phillip var tilfeldigvis innom kontoret sitt den dagen vi hadde okkupert det for å spille inn, og stilte noe motvillig opp som statist i koret. Alina stilte som representant for «Barn mot Drammen». Andreas, Signhild og Hans Peter kunne ikke være med på innspillingsdagen, og signerte oppropet og ble klippet inn på den måten.

Det var litt upløyd mark å mikse lyd og video på denne måten, men det gikk egentlig overraskende greit. En dag på lydmiks, en dag på klipp av video, deretter småfikling på detaljer litt her og der i ledige stunder over to uker. Innspillingen gikk også veldig bra – noe den fantastiske gjengen skal ha mye av æren for. Alt folk hadde med av lys, kameraer, stativer – og en god dose improvisasjon – ga oss et veldig godt resultat. I tillegg dukket gode ideer opp underveis, som for eksempel når Erling på sitt rumlende sørlandsk smilte lurt, og sa «Jeg har en liten vindmaskin i bilen, skal jeg gå og hente ‘an?»

I tillegg føler jeg at en takk bør rettes til Harald Stensland og Kulturverksted-apparatet, som fungerte som lekeplass for oss i årevis. Jeg hadde iallefall ikke hatt noen anelse om hvor jeg skulle begynt på et prosjekt som dette om jeg ikke hadde fått jobbet med både video, musikk, prosjektjobbing på Kulturverkstedene – og ikke minst er det ikke sikkert gjengen hadde vært like klar for å ha hoppet ut i noe som dette heller.

Så, igjen: Til lykke med giftemålet, Kristin og Sigurd! Vi setter umåtelig stor pris på dere, og må, noe motvillig, innrømme at vi gjør det uansett hvor dere bor, selv om vi såklart aller helst skulle hatt dere litt nærmere – for eksempel i Oslo.

Og helt til slutt, noen bilder fra vielsen (flere ligger på flickr):

Fred

Eivind Marienborg — Tue, 22 Nov 2011 08:10:00 +0000

(Se bildet bittelitt større her)

Evig Poesi – Fred på Spotify. Evig Poesi på nett.

Høsten er snart vinter

Eivind Marienborg — Fri, 18 Nov 2011 21:26:44 +0000

Lyden:

(Bildene:

)

Når treet i bakgården danser i vinden til musikken jeg spiller

Eivind Marienborg — Sun, 09 Oct 2011 19:22:21 +0000

Det er definitivt høst, jeg vasser i høstgule blader på stien mellom fengselet og politihuset på vei til universitetet om morgenen, jeg vasser i høstgule blader på vei opp til Ekeberg vekk fra universitetet om kvelden, jeg vasser i høstgule blader på lesesalen og sitter i høstgule blader opp til halsen under forelesning. I jakkelommen har jeg alltid en kastanje, den klemmer jeg på når jeg står fast og ikke finner noen annen vei ut. Noen ganger møter jeg mennesker og skjønner at de også trenger en kastanje å klemme på, og da prøver jeg å snike den ned i jakkelommen deres uten at de merker det. Så kan de en annen gang, kanskje senere på dagen eller en helt annen dag, stikke hendene i lommen og bli glade og overraskede, og finne en kastanje de kan klemme på når de synes de trenger det.

Nettene går med til å gruble på hva jeg skal bruke dagene til, dagene går med til å slumre fordi jeg ikke sover om nettene. Jeg spiller mer piano, jeg tar flere bilder, jeg går flere turer, noen dager lager jeg meg matpakke og termos og setter meg i Ekebergskrenten og ser på byen og puster, noen dager gjør det vondt å våkne, noen dager gjør det vondt å sovne, noen dager går fort, noen dager går sakte, noen dager står aldri solen opp, noen kvelder går solen aldri ned, og selv når jeg skrur lyden helt, helt ned er jeg alltid redd for å forstyrre naboene med pianoklimpringen min. Den høres alltid høyere ut når det er mørkt ute, når det blåser og regner, og når treet i bakgården danser i vinden til musikken jeg spiller.

Det er bare oktober, men noen ganger kjennes det ut som om januar har kommet allerede.

Jeg har padlet kajakk!

Eivind Marienborg — Thu, 11 Aug 2011 10:07:34 +0000

Nei, jeg har ikke padlet kajakk med Bruce Willis. Jeg har, derimot, padlet kajakk med godeste Lars! Tidligere i sommer var jeg nemlig en snartur til Kristiansand for å levere tilbake en lånt bil. På veien stoppet jeg innom hytta til Lars, og fikk en god innføring i kajakk-padling.

Og det ga absolutt mersmak! Det er noe helt spesielt i å være så nærme vannet, å komme så nærme dyr og fugler og natur, å drive seg fremover med egen muskelkraft, å få så stor avstand til sivilisasjonen og daglige rutiner, og ikke minst stillheten, hvilepulsen og sjelefreden man får av å duppe rundt i bølgene og filosofere over livet og universet.

Lars blogger mye og godt om padling og friluft, og gjør også kajakk-kurs. Sjekk ut. :)

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Etter turen ble det en aldri så liten foto-session av rulle:

Vi gidder ikke huske navnet

Eivind Marienborg — Wed, 03 Aug 2011 07:22:55 +0000

Stoltenberg nekter å si drapsmannens navn, og min venn Ane skrev et godt dikt jeg har fått lov til å legge ut her:

Vi gidder ikke huske navnet

Språket vårt har ikke ord
for sånne som ham.
Bokstavene nekter å bære
en så endeløs skam.

Vi bruker de ord vi har:
Terrorist. Morder. Forræder.
*Quisling ble et skjellsord, men -
å huske er en slags heder.

Han ønsker en plass i historien.
Å være som Han-du-vet.
Men dette er Voldemort andre veien:
vi gidder ikke huske hva han het.

Vi skal møte ideene hans;
debattene må vi ta.
Hver og én har et ansvar -
husk hva kronprinsen sa.

Vi moderate mange
skal vise de ekstreme få.
Hatet skal vike for Ordet.
En ny tid begynner nå.

For våre døde venner.
Født av sjokket. Sorgen. Savnet.
Han fortjener å bli glemt.
Vi gidder ikke huske navnet.

—

Av Ane Sydnes Egeland, 21, Norge, juli 2011

Eg er ikkje redd

Eivind Marienborg — Tue, 02 Aug 2011 21:17:57 +0000

Du tar et skritt tilbake, så et til, plutselig er du borte og jeg står igjen alene selv om jeg er omringet av andre, jeg roper, men du svarer ikke, jeg kikker men du er der ikke, alt som er igjen er stillheten og tomheten, alt som er igjen er meg, meg og ekkoet av et smil og fantastiske tegninger. Det handler om å alltid prøve å bli bittelitt klokere, bittelitt visere, om å alltid holde øynene skarpe og lære av det som skjer, så det kanskje kan gå bedre neste gang. Jeg bare klarer det ikke. Jeg senker hodet, lukker øynene og kjenner på klumpen i magen at alt nok er min feil denne gangen også, før jeg sakte snur meg og går.

Jeg har nok alltid vært litt rar, men kanskje enda mer i det siste, etter at bomben gikk av og skuddene falt er det mange ting å være redd for. Ingenting handler om meg, jeg er ikke rammet direkte, det finnes så mange som er det, og egentlig er jeg heldig. Allikevel kjenner jeg i hele meg at alt er blitt viktig, hvert eneste sekund, hvert eneste øyeblikk, hvert eneste menneske, hver eneste opplevelse, hvert eneste minne, hver eneste lille detalj, ingenting her i verden handler om meg, og det vet jeg, allikevel, denne følelsen, dette behovet, denne trangen i hele meg. Alt er ettertanke, alt er takknemlighet, alt er ydmykhet, alt er grenseløs sårbarhet, alt er glede, alt er mikroskopisk lite og astronomisk stort.

- Og aller viktigst er kanskje du, tenker jeg, men jeg sier det ikke, jeg sier sjeldent det jeg tenker, istedet sier jeg noe dumt som vanlig, du ser på meg, er stille, åpner munnen for å si noe, men lar være, du ser ned, tilbake på meg, ned igjen. Så tar du et skritt tilbake, så et til, i et halvt sekund nøler du før du snur deg og går, og jeg står alene igjen, selv om jeg er omringet av andre.

Det handler om å ikke lese for mye inn i små ting, om å puste med magen, om å orke å sitte stille like mye som man orker å gå fort eller slite seg ut, det handler om å huske på at det godt kan gå annerledes neste gang, men når hver gang er som forrige gang blir det vanskelig å tro noe særlig på neste gang, gjør det ikke, jeg lukker ørene og øynene og flytter inn i min egen verden, min egen stillhet, jeg griper hardere rundt mine egne halmstrå og fallskjermer, mine egne redningsvester og flyteplagg, jeg flyter i vannet og skriker lydløst, jeg sender nødbluss herfra til månen, men ingenting nytter, ingenting er håp, alt er stillhet, alt er tomhet, Karpe Diem er fortsatt på repeat, jeg har fortsatt hull i lommene, jeg har fortsatt flere spørsmål enn svar, og den eneste følelsen jeg føler meg trygg og kjent med er fortsatt følelsen av å være tom for krefter.

Stille, i bakgrunnen, mens Karpe Diem snakker om byen sin, hører jeg tittelen fra en bok jeg likte godt: Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd, og jeg begynner på den lange veien hjem.

Våkna opp av at byen min sang

Eivind Marienborg — Sun, 31 Jul 2011 20:37:20 +0000

Jeg er på sommerleir og står foran en utescene ved havet og griner, bandet ser ned, vokalisten synger en stille sang til minne om Utøya, sola er på vei ned i bølgene, jeg er i live, og noen ganger synes jeg jeg merker det ekstra godt.

Kanskje tenker jeg på den samme tosidige måten som tusenvis av andre gjør i dette øyeblikket, i disse dagene, i disse ukene: Ingenting her i verden handler om meg. Alt her i verden handler om meg.

For samtidig som at det aller viktigste er de store tingene, tingene som er viktig for alle - samholdet, kjærligheten, tryggheten, samfunnet, menneskene – blir også de bittesmå tingene så inderlig viktige, tingene som bare er viktig for meg. At jeg ikke utsetter det til en annen gang å fortelle folk at de er gode, at jeg er glad i dem, at jeg setter pris på dem. At jeg spør når jeg er bekymret for noen, selv om jeg ikke nødvendigvis tror det er noe galt. At jeg gir den ekstra klemmen. At jeg smiler til alle, spesielt når de ser ut som om de trenger det. At jeg gir mer. At jeg lar andre gi mer. At jeg er enda mer ydmyk, enda mer takknemlig. At jeg setter pris også på det vonde og vanskelige, at det kan være godt å lengte og savne, at alt kan brukes til noe godt. At jeg ikke bare tenker på å gi den hyggelige invitasjonen, sende det brevet, bli med på det fine, men også faktisk gjennomfører det.

Kanskje spiller det ingen rolle i det store bildet hva lille meg foretar seg, eller kanskje det gjør en evighet av forskjell. For å være på den sikre siden tenker jeg på om jeg gjør de riktige tingene, og om jeg gjør tingene riktig, jeg tenker på om jeg behandler menneskene rundt meg med den respekten og oppmerksomheten jeg synes de fortjener, jeg prøver å etterlate verden, både menneskene og stedene jeg møter, i enda litt bedre stand enn da jeg fant dem, og jeg husker på det som kanskje er aller viktigst av alt: Alt man gjør mot andre gjør man også mot seg selv.

Ingenting jeg skriver blir bra nok

Eivind Marienborg — Thu, 14 Jul 2011 20:56:17 +0000

Ingenting jeg skriver blir bra nok, ingenting jeg skriver henger sammen, det er bare løse ord og setninger, litt herfra, litt derfra, det er ingen rød tråd, men kanskje er det nettopp det som er meningen, kanskje er det nettopp det som gjenspeiler sommeren, tilværelsen, tilstanden denne sommeren, sommeren 2011, som aldri har vært før og aldri kommer igjen. Jeg våkner hver morgen og hvisker lavt for meg selv, jeg løser sudoku på bussen på vei til kontoret eller svømmehallen eller byen som er varm, jeg drikker teen selv om den koker og tunga gjør vondt etterpå, jeg leser og ser og lytter, og prøver å lagre alle de fine øyeblikkene i en allerede altfor full hukommelse. Det er så mye som er så bra. Det er så mye som er så fint.