Insentivvirkninger av arbeidsinntektsjusteringen i ny uførestønad

Screenshot 2014-12-28 19.03.28

Høsten 2014 skrev jeg masteroppgave i juss ved Universitetet i Oslo. Tittelen var Insentivvirkninger av arbeidsinntektsjusteringen i ny uførestønad. I den grad tittelen ikke er selvforklarende tok oppgaven altså for seg spørsmålet om hvorvidt de nye reglene for uførestønad i større grad enn de gamle tilrettelegger for utnyttelse av restarbeidsevne hos uføre.

Oppgaven sorterer under trygderett/rettsøkonomi. Den er lagt i køen for publisering i DUO, men jeg tenkte også jeg kunne legge den ut her.

En masteroppgave er begrenset oppad til 18.000 ord. Det høres mye ut, men jeg kunne godt fylt betraktelig mer om problemstillingen – den var spennende og engasjerende. En del temaer er derfor ikke behandlet i oppgaven, eller ikke behandlet like grundig og utfyllende som jeg skulle ønske.

Det kan også tenkes det finnes svakheter og feil i oppgaven, eller at det dukker opp spørsmål av andre slag. Bruk gjerne kommentarfeltet for det det er verdt, så svarer jeg på det jeg kan dersom det blir aktuelt.

Oppgaven kan lastes ned her.

Dersom spesielt interesserte ønsker tilgang til datagrunnlaget (excel-ark), gi beskjed.


Og som en slags teaser for de som ikke klikker på lenker i blogginnlegg sånn helt uten videre: Her er også innledningen i tekstformat. Fotnotene vises ikke her, men kan sees i oppgaven som ligger til nedlasting.

1. Innledning

1.1 Tema, bakgrunn og problemstilling

Denne oppgaven omhandler hvordan de kommende endringene i folketrygdlovens regler om uførestønad kan endre mottagernes insentiver til å utnytte sin restarbeidsevne.

Trygderettsområdet har stor betydning. For det første for staten og samfunnet som helhet. Trygderettens lovregler står bak nærmere en tredjedel av forbruket på vårt årlige statsbudsjett. Utformingen av stønadsordningene får mye å si både for arbeidsinnsats og verdiskapning, og sykefravær og helseutgifter. For det andre har trygderettsfaget stor betydning for samfunnets enkeltindivider. Hvorvidt man faller innenfor eller utenfor en stønadsordning kan ha stor betydning for i hvor stor grad hver enkelt kan sikre grunnleggende velferd og ivareta ønsket levestandard og livskvalitet.

Trygderettsreglene står også i en spesiell stilling, ved at de samtidig skal ivareta to til dels svært motstridende hensyn. På den ene siden er et formål med reglene å sikre ikke bare et eksistensminimum for mottageren, men også et verdig liv. På den annen side ønsker man ikke at stønadsordningene skal bli mer attraktive enn lønnet arbeid, og på den måten motarbeide den såkalte arbeidslinja. De omskiftende politiske flertall må dermed ta stilling til hvilket av hensynene de vekter tyngst.

Alle endringer i trygderettens regler kan potensielt få store konsekvenser, både for samfunnet og for hver enkelt. Denne oppgaven knytter seg til en av disse endringene. Den 1. januar 2015 går uførepensjonen over til å bli uføretrygd, og flere deler av reglene endres. Det vil i oppgaven rettes spesielt fokus på at revurdering av uføregrad ved overskridelse av inntektsgrensen fjernes, og på ordningen som kommer i dennes sted, med justering av trygdeutbetaling avhengig av oppnådd arbeidsinntekt.

Omfanget og betydningen av uførestønaden har økt over en lang periode. I 1980 mottok 6,1% av den relevante befolkningen uførestønad. I 2010 hadde andelen økt til 9,5%. Også størrelsen på uførestønaden har økt. Siden 1980 har gjennomsnittlig uførepensjon økt med cirka 40%.

Ved utgangen av 2010 mottok omlag 300.000 personer uførepensjon. Dette utgjør omlag 9,5% av befolkningen mellom 18 og 67 år, og dermed en stor del av arbeidsstokken. I dag er fire av fem mottagere 100% uføre. De kan allikevel ha restarbeidsevne, i det minste deler av tiden. Det er av noen antatt at den høye andelen 100% uføre delvis skyldes svakheter ved dagens lovregler. Dersom man kunne utnytte mer restarbeidsevne ville fordelene både for samfunnet og individene kunne bli betraktelige.

Dagens regelverk gir i noen grad anledning til å utnytte restarbeidsevne. Først må man etter innvilget uførepensjon vente et år før man kan ha inntekt. Deretter kan man tjene opptil en ganger grunnbeløpet (G) i tillegg til restinntektsevnen uten at stønaden påvirkes. Dersom denne grensen overskrides, skjer en obligatorisk revurdering av uføregraden. I denne revurderingen skal all arbeidsinntekt tas i betraktning, også inntekten som tidligere var under grensen for friinntekt. Det betyr at den delen av inntekten som var uproblematisk fordi den var under 1G, vil kunne bidra til at man får sin uføregrad varig redusert når først den samlede inntekten har passert grensen på 1G.

De nye reglene endrer dette. Man kan ha arbeidsinntekt umiddelbart etter at man er tilkjent uførestønad. Grensen for friinntekt er redusert til 0,4G, men til gjengjeld vil en overskridelse ikke føre til revurdering av uføregraden, bare en reduksjon i utbetalt stønad. Dersom man i en periode er i stand til å arbeide mye kan man med andre ord fremdeles falle tilbake på uførestønaden dersom arbeidsevnen senere reduseres.

Det har vært et uttalt formål at endringen skal gjøre det enklere og mer ønskelig å utnytte sin restarbeidsevne. Stortingets arbeid- og sosialkomité sa i sin innstilling at endringen vil ”motivere til arbeid” , og at den skal gi ”bedre mulighet til å kombinere uføretrygd og arbeid” . Et sentralt spørsmål i denne oppgaven er om lovreglene ivaretar disse formålene.

Det finnes mange metoder for å vurdere og analysere endringer i rettsregler. Rettsøkonomisk metode er en av disse. Med en rettsøkonomisk tilnærming konstrueres en teoretisk modell basert på rettsreglene, og modellen anvendes for å avdekke positive og negative utfall av reglene i ulike scenarioer. Hvilke valg vil aktørene som utsettes for lovreglene foreta? Hvordan vil valgene påvirkes av at lovreglene endres? En rettsøkonomisk modell kan gi visse svar på om formålet med lovendringen oppnås.

En innvending mot rettsøkonomien (og økonomiske modeller generelt) er at den gjør forenklinger. Verden er mer komplisert enn de rettsøkonomiske modeller gjenspeiler. Innvendingen er velfundert – verden er kompleks, og kan ikke forklares og analyseres i sin helhet med et så grunnleggende verktøy som rettsøkonomi. Men med et sett av forutsetninger og enkelte forbehold kan rettsøkonomi være et verktøy for å velge ut fragmenter av virkeligheten og belyse disse. Dersom man ser bort fra andre faktorer enn endringer i lovreglene, hvilke valg vil aktørene da foreta? I vurderingen blir det viktig å være ydmyk for og bevisst på at analysens konklusjoner bare er holdbare så lenge modellens forutsetninger er det. Og siden modellens forutsetninger sjeldent vil stemme fullt og helt overens med den komplekse virkelighet, bør rettsøkonomiens konklusjoner også anvendes med varsomhet. De ulikheter som finnes mellom virkelighetens og modellens grunnpremisser, vil også eksistere mellom virkelighetens og modellens konklusjoner.

Allikevel kan rettsøkonomien gi gode og verdifulle perspektiver. Spesielt gjelder dette for lovregler som omhandler økonomiske vurderinger, slik som reglene for uførestønad. Rettsøkonomien blir ikke bare et verktøy for å vurdere økonomisk utfall av ulike regelsett. Den blir også et verktøy for å vurdere hva aktørene – stønadsmottagerne – vil komme til å foretrekke.

Det er på denne bakgrunnen jeg har ønsket å benytte rettsøkonomien som verktøy for å analysere den kommende endringen i folketrygdlovens regler om uførestønad.

Oppgavens problemstilling blir dermed: I hvilken grad gir nye regler for uførestønad motta-kerne sterkere insentiver til å utnytte sin restarbeidsevne enn de nåværende reglene?

Les resten av oppgaven her.

Jakten på det gode menneske

Vi er i gang med åttende semester på jussen, og har omsider kommet til de obligatoriske åtte timene med profesjonsetikk (gjennom vårt fem år lange studieløp..). Etikk er jo et veldig spennende tema – hvordan skal vi være gode mennesker? Hva vil det si å være et godt menneske? Og i den sammenhengen vi studerer etikk på åttende semester: Hvordan kan vi kombinere det å være et godt menneske med de vanskelige oppgavene og situasjonene vi må løse som fremtidige jurister? Fortsett å lese «Jakten på det gode menneske»

Tingsrettsmysteriet

Etter en datakræsj i sommer har jeg nå tatt i bruk den forrige harddisken min. Når maskinen så omsider snurret i gang, dukket skjermbildet opp akkurat slik det var da jeg tok harddisken ut av maskinen – 12. februar 2012. Den kvelden var jeg tilsynelatende opptatt av (ved siden av å bytte harddisk) at dynamisk tingsrett ville vært enklere å lære seg hvis bøkene ble skrevet mer spennende. Som tenkt, så gjort, og dermed begynte jeg på en krimroman som ikke bare skulle være spennende, men som også skulle lære bort dynamisk tingsrett.

Det bør vel være unødvendig å tilføye at prosjektet druknet litt i annet etter relativt kort tid, men her er iallefall begynnelsen. Når jeg blir stor skal jeg skrive den ferdig, lover.

1.

Peder Ås kikket på klokken. Ti over midnatt. Faen. Han hadde vært usikker på om det var taktisk å møte Ole Vold her, på den lille lysningen i skogen flere kilometer fra folk, midt på natten. Ingen av dem hadde noe ønske om å bli avslørt. Samtidig, Peder Ås hadde mer å tape enn Ole Vold. Han burde vært her. Peder Ås kjente et snev av usikkerhet. Han sveivet ned bilvinduet og tente en røyk, før han igjen kikket urolig på klokken.

Politiadvokat Marte Kirkerud småløp opp trappene foran midtbygningen ved de ærverdige universitetsbygningene i Karl Johan, og var stresset. Det var hun ofte, men nå var hun ikke hverdags-stresset, nå var hun flyt-stresset. Hun kjente det kriblet i magen, og nøt følelsen. Hun var skjerpet, effektiv, og i hodet var hun allerede i gang med å analysere den informasjonen hun hadde fått. Det var mindre enn tretti minutter siden vakthavende ved Oslo Politikammer hadde ringt henne. Død jusprofessor, åpenbart myrdet. Klokken var passert midnatt, men det spilte ingen rolle. Både hun og familien var blitt vant til at hun ikke alltid hadde forutsigbare arbeidstider. Dessuten hadde både mannen og barna for lengst akseptert hennes grunnleggende virkelighetssyn: Vi må ofte sette våre egne ønsker og behov til side for å støtte opp om fellesskapet, om samfunnet. Hun passerte politisperringene som var surret rundt de høye marmorsøylene, og nikket til noen av de mange politibetjentene som allerede befant seg på åstedet. Hun fortsatte opp trappene, og kom andpusten opp til øverste platå, hvor hun trådte inn på et middels stort kontor opplyst av politiets flomlyskastere og fullt av febrilsk politiaktivitet. Hun stanset brått i døråpningen, og måpte.

Fred-Erik Reiersholm satt ved skrivebordet og rev seg åndsfraværende i håret. Det var midt på natten, studenthybelen var mørklagt, og bare opplyst av den lille skrivebordslampen hans. Foran ham på bordet lå en notatblokk, en pensumbok, en avslått mac, og en stor, rød lovsamling, oppslått på tinglysningsloven. Deler av lovteksten var markert i forskjellige farger, noe av den var understreket. Blikket hans vekslet mellom lovsamlingen og læreboken, før han gjorde noen raske notater i blokken sin. Han smilte tilfreds for seg selv, og i det samme hørte han et lite knepp fra vannkokeren i kjøkkenkroken. Kaffevannet var klart. Han reiste seg, og i samme bevegelse løftet han opp lokket på macen. Idet han forsvant bort til kjøkkenkroken ble rommet bak ham lyst opp av skjermen. Den fant frem det siste han hadde gjort før han lukket maskinen: Aftenpostens nettutgave. Den oppfrisket seg selv mens han målte opp pulverkaffen, og i store bokstaver over hele skjermen stod det nå:

JUSPROFESSOR DREPT. POLITIET I ALARMBEREDSKAP.

Kaffekoppen smalt i bakken. Fred-Erik Reiersrud ble våt på sokkene idet han tråkket seg raskt gjennom den voksende kaffeflekken på gulvet, og satte seg foran macen og leste ingressen. «En ikke navngitt professor i jus ved Universitetet i Oslo er i kveld funnet drept på sitt kontor i Karl Johans gate i Oslo Sentrum. Politiet vil ikke kommentere dødsfallet, men bekrefter at de har opprettet politibeskyttelse av andre ansatte ved fakultetet.» Fred-Erik slo lokket på macen hardt igjen, grep den lette sommerjakka selv om han visste det ville bli litt kaldt, og stormet ut av hybelen.

Siste dag før eksamen: En elefant som hopper på trampoline

Det er siste dag før eksamen. Det jeg ikke har lært nå, lærer jeg nok ikke innen i morgen uansett. Så da er utfordringen å bare slappe av og lade opp. Hvilket, av en eller annen merkelig grunn, ble enklere enn noen gang når jeg fant dette bildet av en elefant som hopper på trampoline. Om og om og om og om igjen.

Ah. Sjelefred.

Åpent brev til Juridisk fakultet ved UiO

——– Original Message ——–
Subject: Om forsinket retting av kursoppgaver ved 3. avd
Date: Thu, 8 Nov 2012 13:12:12 +0100
From: Eivind Marienborg
To: n**@jus.uio.no
CC: c.b.**@jus.uio.no, l**@jus.uio.no, b.l.**l@jus.uio.no

Hei, Juridisk Fakultet ved UiO.

Jeg ser i Fronter at den kursoppgaven jeg leverte i selskapsrett 26. oktober ikke vil bli rettet før «slutten av uke 46». På dette tidspunktet er det mer enn tre uker siden jeg leverte. Det har gått en uke siden oppgavegjennomgangen i kursgruppen (som finner sted i morgen). Og det er mindre enn to uker til eksamen.

Dere driver et universitet. Dere har gjort det i årevis. Allikevel virker det som om dere har vanskelig med å forutse at oppgaveinnleveringer krever oppgaverettere, eller at oppgavegjennomgang gir bedre utbytte når studentene har fått tilbake oppgavene sine. Det er ikke første gang det tar evigheter å få svar på oppgaver, eller at forsinkelser rammer tilfeldige grupper av studenter. Det er universitetets ansvar å sørge for at undervisningstilbudene blir forsvarlig fulgt opp. Som studenter sitter vi maktesløse. Situasjonen føles håpløs.

Dette kommer i tillegg til et semester som er unødvendig kort (med eksamen allerede i november), og hvor det ikke gis kursundervisning i alle emner. Både for egen og andres del har det vært misnøye både med deler av forelesningene og deler av kursundervisningen, hvor det på forelesning brukes mye tid på irrelevante temaer, og på kursundervisning tidvis gås for fort og overfladisk gjennom vanskelige temaer.

Jeg håper dere får fortgang i rettingen av kursoppgavene, slik at både jeg og andre får stille best mulig forberedt til eksamen, og at dere for fremtidens studenter er i stand til å planlegge og følge opp bedre. Jeg vil gjerne tro at fakultetet ønsker å bygge så gode jurister som mulig. Det er ikke alltid like lett å bevare den troen.

Ha en ellers fin dag.

Med vennlig hilsen
Eivind M.