Tanker fra en SupertenkerVerden | Tanker fra en Supertenker

Med majoriteten av oss som gisler

Eivind Marienborg — Sat, 21 Jan 2012 06:50:01 +0000

Det ble i går avholdt en demonstrasjon foran Stortinget. På forhånd ble vi advart om 500-700 ekstremistiske, islamistiske deltagere. Demonstrasjonen fikk ekstra mye oppmerksomhet fordi det i tilknytning til den ble fremsatt drapstrusler både mot kongefamilie og regjering, i et språk vi ikke er vant med i verken politisk eller religiøs debatt. Men når demonstrasjonen var over viste det seg at det bare hadde dukket opp 35 demonstranter.

Tidligere har vi sett tilsvarende demonstrasjoner fra Norwegian Defence League – ekstremistiske høyreekstreme. Parolene har gått på å bevare den norske kultur og avstamning, med et ekstremt islam-fiendtlig språk. Men også der har kun et ekstremt fåtall deltagere møtt opp. Felles for begge ytterpunkter er at presse og politi ofte utgjør større grupperinger enn de faktiske demonstrantene.

Det viser seg altså at de ekstreme hat-gruppene er minimale. Mens 200.000 mennesker møter opp for å markere samhold og solidaritet etter 22/7, møter 10 mennesker opp til NDL-demonstrasjon, og 37 til gårsdagens islamist-demonstrasjon. De ekstreme grupperingene er for miniatyrer på hver sin ytterfløy å regne.

Samtidig står den store majoriteten av oss som gisler, fanget mellom dem, og gitt inntrykk av at det haster å velge side. Begge sider får massive overskrifter i media, både før, under og etter demonstrasjonene. Påstandene og parolene blir debattert som om de blir innehatt av så store grupper av mennesker at de er relevante.

Vi lar kort og godt disse ekstreme ytterfløy-grupperingene diktere dagsorden ikke bare seg i mellom, men også for den fredelige, tolerante majoriteten av befolkningen. De minimale ekstremist-grupperingene holder majoriteten av oss som gisler, mens de slår hverandre (og oss) i hodet med trusler om den andre, minimale ekstremist-grupperingen.

Men de fleste av oss tror jeg er rivende uenige med begge sider. Jeg vet at vi må møte argumenter med argumenter. Jeg vet at vi må forholde oss også til bittesmå ekstremistgrupperinger. Som vi har lært: De er i stand til å spre mye frykt og ulykke selv om de er få. Men jeg skulle noen ganger ønske at mediene var flinkere til å reflektere størrelsesforholdene til gruppene litt bedre. De er ikke talsmenn for noen folkemengde å snakke om. Er det nødvendig at samtlige nettaviser og TV-kanaler agerer som mikrofonstativer for dem i dagevis både før og etter demonstrasjonen, eller kunne redaksjonene kanskje vurdert det dithen at de ikke er noe særlig å bry seg om?

Dalai Lama om å møte nye mennesker

Eivind Marienborg — Sun, 15 Jan 2012 06:53:28 +0000

Dette er vel første gang jeg møter de fleste av dere, men for meg gjør det ikke så stor forskjell om en venn er ny eller gammel, for jeg tror vi er like, vi er alle mennesker. Selvsagt kan det være ulikheter når det gjelder kulturell bakgrunn eller levemåte, det kan være ulikheter i vår tro, eller vi kan ha forskjellig hudfarge, men vi er alle mennesker med et menneskelig legeme og et menneskelig sinn. Vår fysiske oppbygning er den samme, vårt sinn og våre følelser er også like. Uansett hvor jeg treffer folk, føler jeg at jeg møter et annet menneske, akkurat som meg selv. Jeg synes det er mye enklere å kommunisere med andre på det planet.

Dalai Lama åpner foredrag under sin foredragsturne i Arizona, 1993

No related posts.

Det ubesvarte spørsmålet i Hoksrud-saken

Eivind Marienborg — Thu, 22 Sep 2011 07:09:03 +0000

Jeg har kanskje lest for mange krimbøker. Men det er (minst) et spørsmål som står ubesvart i Hoksrud-saken:

TV2 hadde «på forhånd hadde fått vite at Hoksrud kanskje kom til å bryte norsk lov under besøket», ifølge VG. På spørsmål på om dette er første gangen han kjøper sex, svarer Hoksrud at han ikke har noen kommentar.

Sett at dette virkelig var første gangen dette skjedde – og at det for eksempel var en dum impulsbeslutning i fylla – hvordan kan TV2 ha fått et tips om det på forhånd?

Må han ikke enten ha planlagt det på forhånd (med andre, som igjen tipset TV2), eller ha gjort det før (og latt andre få vite det, som igjen tipset TV2)?

Noe sier meg at denne saken kan rulle videre en stund..

Hva skal vi med kunnskapen vi krangler om?

Eivind Marienborg — Sun, 21 Aug 2011 19:20:36 +0000

Det er mange år siden Carl Ivar første gang sa at «de fleste terrorister er muslimer». Det er ikke mange dager eller timer siden jeg så noen fortsatt diskutere det, enten på Twitter, en blogg, eller i kommentarfeltet på en nettavis.

Hva lærer vi av å vite hvilken religion denne marginale gruppen av mennesker bekjenner seg til?

Både blant de som er enige og de som er uenige vises det til undersøkelser og statistikker over terrorister og terroristangrep. Men det vises til forskjellige statistikker. I tillegg er det uenighet om hva som skal karakteriseres som et terroranslag, det er uenighet om hva det vil si å være en muslim, og det er uenighet om hvordan man skal gjøre utvalg i statistikken – kan man for eksempel begrense den i tid eller geografi til å bare gjelde Europa de siste ti årene? I det store og det hele ser det ut til å være vanskelig å kunne si noe sikkert og endelig om spørsmålet.

Men et annet spørsmål ingen ser ut til å ha tatt stilling til er: Hva skal vi med kunnskap om akkurat dette?

Det er to mulige utfall av diskursen. Enten har Carl Ivar rett i at de fleste terrorister er muslimer. Eller så tar han feil. Men hva hjelper det oss? Hva lærer vi av å vite hvilken religion denne marginale gruppen av mennesker bekjenner seg til? Hvilke konklusjoner kan vi trekke av det, og hvilke konkrete tiltak kan vi iverksette i enten politikk, samfunnsliv eller personlig adferd?

Kort og godt: Hva skal vi bruke denne kunnskapen til?

For dette er min påstand, og grunnen til at jeg mener at hele diskusjonen er meningsløs: Antall terrorister er så ekstremt få at det uansett ikke vil utgjøre grunnlag for å lære oss noe om resten av gruppen man prøver å plassere dem i bås med.

Mener Carl Ivar at vi lærer noe om de 38 millionene ved å si noe om de 750?

For eksempel viser en av undersøkelsene til at det i 2010 ble begått 209 terroranslag i Europa. Selv om vi for eksemplets skyld antar at samtlige av disse ble begått av muslimer (noe de ikke ble – visstnok ble kun 3 av dem det), og alle angrepene ble utført av tre gjerningsmenn, står vi ikke overfor mer enn drøyt 750 gjerningsmenn. I Europa bor det omlag 38 millioner muslimer. Mener Carl Ivar at vi lærer noe om de 38 millionene ved å si noe om de 750? På hvilken fornuftig måte tenker han å bruke denne kunnskapen i utformingen av Oslos integreringspolitikk?

Jeg har ikke sett statistikk på dette, men jeg føler meg ganske sikker på at de fleste som blir tatt for promillekjøring er etnisk norske menn mellom 18 og 60. En del av dem kaller seg helt sikkert kristne også. De som tas for hjemmebrenning faller nok i samme kategori, og det tror jeg også de fleste som blir tatt for ulovlig hummerfiske fra fritidsbåt gjør. Allikevel ser vi ikke det minste spor av gruppetenkning og bås-plassering i den typen saker. Kanskje fordi vi med en gang skjønner at det er meningsløst? Hvorfor ser vi ikke det samme når det gjelder terrorister og religiøs tro?

Noe av det aller farligste vi historisk sett har stått overfor – og fortsatt står overfor – er gruppetenkning, der enkeltindivider for eksempel innenfor en religion eller etnisk gruppe må svare for hva andre enkeltindivider innenfor samme religion eller etniske gruppe har foretatt seg.

Vil vi bli klokere av å finne svar på det? Kan vi bruke svaret til noe?

Vi kan godt bruke tid og krefter på å diskutere om det virkelig er sant at de fleste terrorister er muslimer eller ikke. Men før vi bruker for mye tid og krefter på det – hva om vi tar et skritt tilbake og spør oss selv hva vi skal med den kunnskapen? Vil vi bli klokere av å finne svar på det? Kan vi bruke svaret til noe? Kommer vi til å få en bedre og mer konstruktiv debatt av det? Vil det gjøre det enklere for oss å kommer frem til eventuelle problemer vi har i Norge?

Nei, det tviler jeg sterkt på. Så kanskje vi bare skulle la debatten om akkurat det ligge?

Vær utålmodig, menneske!

Eivind Marienborg — Thu, 18 Aug 2011 19:45:11 +0000

Det Juridiske Fakultet gjennomførte en egen minnemarkering etter 22/7 idag, Universitetes Aula var fylt til randen og summet av stemmer, før det plutselig ble musestille og en kvartett fra Musikkhøgskolen igjen fylte rommet med lyd. Etter apeller av dekan, studentforeningsleder og tre jusstudenter som overlevde Utøya, leste Line Verndal diktet Vær utålmodig, menneske! av Inger Hagerup.

Jeg synes diktet er en god og viktig påminner, og kanskje spesielt i disse dager – i vår tid. Les det gjerne sakte, og la det gjerne synke ekstra inn.

Vær utålmodig, menneske!

Av Inger Hagerup

Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,
og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil!

Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men dette vet vi, at vi er med på å skape
det evige livet, skape det ondt eller godt.

Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.
Mange var veiene. Det bar galt avsted.
Styrken ble makt og makten vold.
Og mennesker trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmene den ytterste virkelighet.

Langsomt blir allting til.
Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva er det vi vil?
Drømmer og utopier sier de kloke menn,
de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!
Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,
alltid på vei mot menneskehetens seier eller nederlag.

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige, korte liv.
Det gjelder vår jord.

Du blir ikke kneblet fordi noen er uenig

Eivind Marienborg — Sat, 13 Aug 2011 07:13:58 +0000

Bloggere på blogg.no føler seg kneblet fordi annonsører trekker seg fra blogg.no etter deres blogginnlegg. «Bloggerne hevder de ikke har ment å provosere», skriver NRK. Det samme går igjen i kommentarfeltet i nettavisene: «Jeg sier jo bare hva jeg mener» – og da må det vel være greit?

Med utsagn som det, stiller de seg i samme bås som Tybring-Gjedde, som i en hel kronikk torsdag skrev noe sånt som «Jeg beklager at dere føler det på den måten». Tybring-Gjedde har klart å bruke hundrevis av ord på å skrive at han beklager uten å beklage seg, på å ta kritikk uten å ville endre noe – kort sagt på å fortsette den linjen av dobbeltkommunikasjon han etterhvert har blitt særdeles god på.

Men både bloggerne, nettavis-kommentatorne og Tybring-Gjedde gjør det samme: Nekter å inngi seg på så mye som et sekunds ettertanke på hvorfor noen kan ha blitt støtt av det de sa eller skrev. I tillegg er de ekstremt raske til å legge seg i offer-rollen når de blir motsagt, når de ikke blir trodd, eller når kommentarene og innleggene blir moderert rett og slett fordi de er for vidtgående.

Form og innhold

Selv når man legger retorikken og den språklige innpakningen til side, står man igjen med et budskap som avviker kraftig fra det de fleste andre holder for sant og riktig

For min egen del blir jeg både hos bloggerne, nettavis-kommentatorene og, dessverre i økende grad politikerne, skremt og provosert av to ting: For det første det faktagrunnlaget og den virkelighetsforståelsen de legger frem, og for det andre formen det presenteres i.

Lever vi i samme virkelighet?

Jeg har blogget om et av Tybring-Gjeddes innlegg før. Også i disse dager får vi høre mer om taler han har holdt og innlegg han har skrevet. Selv når man legger retorikken og den språklige innpakningen til side, står man igjen med et budskap som avviker kraftig fra det de fleste andre holder for sant og riktig: Våre regjeringer har aktivt gått inn for å «undergrave vår kulturarv». At det innvandrer muslimer til Europa er en situasjon som er verre enn nazismens fremvekst på 30-tallet.

Bloggerne henviser til en YouTube-video, der de har lært en hel masse om fødselsraten blant muslimer i Europa, og at muslimene jobber aktivt for å ta over Europa og verden. Det er sannsynligvis samme YouTube-video som er faktasjekket av BBC.

For at muslimske kvinner i Nederland skal føde halvparten av landets nyfødte, må de føde 14 ganger flere barn enn sine ikke-muslimske venninner.

For eksempel sies det i videoen at franske familier i gjennomsnitt får 1,8 barn, mens muslimske barn får 8,1. Problemet er bare at videoen ikke oppgir noen kilde, og at Frankrike ikke fører statistikk basert på religion. Og selv i Algerie og Marokko, som sender flest muslimske innvandrere til Frankrike, er fødselsraten 2,38.

Videoen sier videre at muslimer i Nederland står for halvparten av barnefødslene, og at halvparten av befolkningen vil være muslimer innen 15 år. Problemet er bare at muslimer, ifølge det nederlandske statistikkbyrået, kun utgjør 5% av befolkningen. For at muslimske kvinner i Nederland skal føde halvparten av landets nyfødte, må de føde 14 ganger flere barn enn sine ikke-muslimske venninner.

Videoen sier også at 25% av den belgiske befolkningen er muslimer. Dette står i sterk kontrast til virkeligheten beskrevet av det offentlige statistikkbyrået, som etter sine undersøkelser slår fast at kun 6% av befolkningen er muslimer.

Den muslimske befolkningen i Storbrittania har ifølge videoen økt 30 ganger siden 1981. Men i 1981 gjordes ingen undersøkelser på hvilken religion innbyggerne betrodde seg til. Men selv om man bare tar utgangspunkt i innvandrere født i Bangladesh og Pakistan, er tallmaterialet et helt annet enn det videoen påstår, og veksten har på langt nær vært så stor som det hevdes.

Videoen siterer også Walter Radermacher, som på det tidspunktet var vise-president i det offentlige statistiske byrå. Begynnelsen av sitatet han tillegges – «The fall in German population can no longer be stopped. Its downward spiral is no longer reversible» – er rett nok ham. Men video-skaperne har helt på egen hånd lagt inn «It will be a Muslim state by the year 2050» – og hevdet at det var Radermacher som uttalte det. Det avvises av Radermacher, og det finnes heller ingen kilder på at han skal ha sagt noe som det.

Alt som står på internett er sant

Hvis man ikke kan stole på videoer lastet opp på YouTube, hva kan man da stole på?

Noe av problemet kan se ut til å være den ironiske påstanden om at alt som står på internett er sant. Hvis man ikke kan stole på videoer lastet opp på YouTube, hva kan man da stole på? Denne YouTube-videoen er sett 10 millioner ganger, og er spekket av feilaktige påstander som andre tror på og danner seg meninger på grunnlag av. Hvordan kan vi unngå at det samme skjer igjen?

Selv når man får informasjon gjennom tradisjonelle papiraviser bør man utvise en viss form for kildekritikk. Hvem er kilden til det som skrives? Har de opplevd det selv, eller gjenforteller de? Har de undersøkt det selv, eller har de bare hørt om det et sted? Hvordan har de funnet det ut? Har de undersøkt godt nok? Er det grunn til å tro at det de forteller om er et enkelt-tilfelle, eller kan vi tro (ikke frykte!) at dette skjer flere ganger?

Hvor mange ganger må en løgn gjentas før den blir en vedtatt sannhet? Ikke så fryktelig mange.

Hvor mange ganger må en løgn gjentas før den blir en vedtatt sannhet? Ikke så fryktelig mange. Nettopp derfor er både YouTube-videoer som den nevnte, og avisenes kommentarfelter skremmende effektive verktøy for å erobre en virkelighetsoppfatning. For eksempel om at det står en hel armada av muslimske mødre klare for å føde Europa inn i en ny, muslimsk æra. Det gjentas igjen og igjen, på videoer, blogger og i kommentarfelt. Da må det vel være sant?

Dette gir også alle og enhver et enormt ansvar.

Dette gir også alle og enhver et enormt ansvar. Et ansvar for at det man skriver, sier og på andre måter videreformidler, er sant. At man har sjekket det. At man er trygg på at man har fått informasjon som er god nok. Her kan både bloggerne, nettavis-kommentatorne og Tybring-Gjedde bli flinkere – og for all del, sikkert mange av oss andre også, det er lett å ta feil. «Javel, hvordan vet du det?», eller «Javel, har du en kilde du kan vise meg på det?» er ofte alt som skal til før det kommer frem at de har hørt det et sted, blitt fortalt det av noen, eller bare tror det er sånn.

Hvordan skal vi prate sammen?

I tillegg til hvilket faktagrunnlag bloggerne, nettavis-kommentatorene og Tybring-Gjedde legger til grunn for meningene sine, kommer måten de formulerer og fremlegger det på.

Her kommer spesielt Tybring-Gjeddes aviskronikker inn, og eksemplene er flere. I et tidligere innlegg skrev jeg om hvordan hans retorikk lett kan sammenlignes med skremselsretorikk fra regimer og tider vi ikke har lyst til å sammenligne oss med. Dette påpekes også til VG Nett av Cora Alexa Døving, ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter: Hans appell om å kjempe for å redde framtiden til barn og barnebarn grenser opp mot en kampretorikk.

De tar sitt allerede ekstreme faktagrunnlag og pakker det inn i en enda mer ekstrem retorikk

Bloggerne, nettavis-kommentantorne og Tybring-Gjedde tar sitt allerede ekstreme faktagrunnlag og pakker det inn i en enda mer ekstrem retorikk. En av bloggerne NRK har intervuet snakker sågar om «utryddelsen av den ariske rase». I noen av nettdebattene jeg har vært med i de siste dagene har noen forsøkt å reise det uverdige, umenneskelige og fullstendig virkelighetsfjerne spørsmålet om det «ikke ville vært bedre uten muslimene her».

I en saklig og virkelighetsnær debatt som tar utgangspunkt i det demokratiske samfunnet vi har, nytter det ikke å formulere seg på den måten. Ikke fordi man ikke skal få mene hva man vil, men fordi at selv når man mener store og viktige ting, må man respektere andres grunnleggende rettigheter, man må være forsiktig med å generalisere problemstillinger og konflikter til for store folkegrupper, og man må – også for sin egen del – forsøke å opptre voksent og behersket. Samfunnet vårt er stabilt og trygt blant annet fordi vi kan stole på og føle oss trygge på at selv store uenigheter i meninger vil fremføres og argumenteres for på en sivilisert og ikke-truende måte.

Hva vil det si å kneble noen?

Både bloggerne, nettavis-kommentatorne og Tybring-Gjedde gjentar at de ikke vil la seg kneble. Men er det i det hele tatt noen som forsøker på det?

Bloggerne sier til NRK: «Når noen sier noe om innvandringspolitikk blir det alltid oppfattet som galt, bare fordi Anders Behring Breivik hadde samme meninger. Det synes jeg blir helt feil.»

Men om de virkelig tror det er sånn det henger sammen, går de virkelig glipp av poenget. Anders Behring Breiviks meninger var ikke skumle fordi han etter å ha fremsatt de utførte en massakre. Andres Behring Breiviks meninger var skumle fordi de var skumle i seg selv. Det samme gjelder når de gjentas – enten det er av bloggere, nettavis-kommentatorer eller av stortingspolitikere som Tybring-Gjedde.

Skal man mene noe om temaer som disse, må man tåle å bli motsagt. At noen kommer med argumenter for hvorfor dine fakta er gale, er ikke et forsøk på å kneble deg.

I tillegg er det vel svært få som faktisk blir kneblet i debatten? Skal man mene noe om temaer som disse, må man tåle å bli motsagt. Man må tåle at andre har en annen virkelighetsoppfatning enn seg selv – spesielt når man beveger seg ut i det ekstreme, som disse gjør. At noen kommer med argumenter for hvorfor dine fakta er gale, er ikke et forsøk på å kneble deg. At noen ber deg formulere deg på en mer respektfull måte, er ikke et forsøk på å kneble deg.

Debatten fremover

Det er lørdag 13. august, og om få timer går startskuddet for årets valgkamp. Kommer vi til å få en sunnere og mer respektfull debatt, basert på fakta og virkelighet, med et godt og konstruktivt språk etter sommerens hendelser? Jeg liker å tro det beste om folk, og håper virkelig det.

Godt valg!

Vi må ta mer enn gatene våre tilbake

Eivind Marienborg — Wed, 10 Aug 2011 07:09:30 +0000

For de som ikke er direkte rammet av 22. juli er støvet i ferd med å legge seg, og dagliglivet er i ferd med å gjenoppstå. Rosemarkeringer med 200.000 oppmøtte er et vagt, men godt minne om et land som står samlet og konsentrerer seg iherdig om å reagere på en mest mulig konstruktiv måte på en uforutsett og gruelig handling vi ikke klarer å forstå. Men vi nekter å la oss skremme, vi nekter å vende oss til kollektivt hat, og vi nekter å gi opp byene våre. Vi står sammen, og vi tar gatene våre tilbake.

Men med dagliglivet kommer også hverdagen. Og med hverdagen kommer påminnelsen om at det kanskje ikke bare er gatene våre vi trenger å ta tilbake.

Vi må ta kommentarfeltene tilbake simpelten for å være en moderat stemme i en opphisset debatt.

For i 2011 utspiller ikke nødvendigvis de viktigste debattene seg bare i gatene eller på fortauscafeer lenger. Også andre steder foregår det meningsutvekslinger, også andre vegger fungerer som oppslagstavler for standpunkter og meningsdannelser. De finner også sted i kommentarfeltene til Aftenposten, Dagbladet og VG, og et utall mindre og mellomstore lokal- og regionalaviser.

Det er lett å bli oppgitt over kommentarfeltene. Over de mange ekstreme meningene, over de mange forskjellige virkelighetsoppfatningene – som ofte står et godt stykke fra majoritetens. Over de krasse formuleringene fra mennesker som av gode grunner gjemmer seg bak intetsigende aliaser – og som neppe ville turt eller orket å uttrykke seg på samme måte om det måtte skje med fullt navn og bilde. Det er lett å la seg passivisere over at man aldri kan vinne en debatt mot mennesker som er så fastlåst i noe så ekstremt som det de ofte er i slike debatter.

Men allikevel må vi jobbe for å gjenerobre dem. Vi må ta kommentarfeltene tilbake. Ikke bare fordi ekstreme og hatefulle meninger aldri bør få stå uimotsagt i seg selv. Og ikke for å overbevise de mest ekstreme motdebattantene. Vi må ta kommentarfeltene tilbake simpelten for å være en moderat stemme i en opphisset debatt. For å synliggjøre at selv vanskelige temaer kan (og bør!) debatteres på en saklig og konstruktiv måte. For å vise flertallet av nettavis-lesere – som aldri er aktive i kommentarfeltene – at internett og nettaviser ikke eies av skruppelløse og hatefulle generalister.

Fjordmans ytringsfrihet og ytringsansvar

Eivind Marienborg — Sat, 06 Aug 2011 05:48:28 +0000

Bloggeren Fjordman har vært et av de største ideologiske forbildene for gjerningsmannen fra 22. juli. I går stod han frem i VG som Peder Are Nøstvold Jensen fra Ålesund – en tilsynelatende helt normal 36-åring, som nærmest tilfeldig har havnet i sentrum av vårt lands største katastrofe siden krigen. Men helt tilfeldig kan det kanskje ikke sies å være.

Peder Jensen har anonymt over flere år vært en av de mest markante og spissformulerte islam-kritikerne på nett. Han har snakket om «flerkulturell verdenskrig«, han har snakket om å bli sveket av de folkevalgte, og om at innbyggerne selv må ta «nødvendige skritt» for å beskytte seg mot den faren politikerne ikke beskytter oss mot.

Jeg har ikke lest mye av Peder Jensens tekster, men det som gjengis i media later til å være høyt konspiratoriske innlegg: Politikerne har bevisst, og siden 70-tallet, jobbet på Europeisk nivå for å bygge ned våre europeiske samfunn og innføre muslimsk diktatur, ved å aktivt invitere muslimer og mennesker med annen kulturell og religiøs bakgrunn hit.

Peder Jensen oppfordrer ikke direkte til terror, men forfekter en ideologi der vold er det neste logiske skritt, sier frilansjournalist Øyvind Strømmen til VG. Strømmen har fulgt det høyreekstreme miljøet i lang tid.

Peder Jensens innlegg er skremmende og farlige av to grunner. For det første er virkelighetsforståelsen han forfekter helt ekstrem. Å snakke om «Euroabia» og en islam-politisk konspirasjon som består over hele det Europeiske kontinent, faller på sin egen urimelighet. I tillegg benytter han seg av en svært voldsom retorikk – om «kulturell verdenskrig», hvor «vestlige ledere driver demografisk og juridisk krigføring», «våre ledere har sveket oss», og han oppfordrer oss til å «slutte å betale vår skatt og ta de nødvendige skritt for å beskytte vår egen sikkerhet og nasjonale overlevelse».

Frihet under ansvar

Vi har stor ytringsfrihet her i landet. Med frihet følger ansvar, og ytringsansvaret er det få, om noen, som snakker om. Når Peder Jensen benytter seg av sin frihet til å ytre seg, må han også stå til ansvar for de ytringene han kommer med. Både hvordan de rammer dem han snakker om og hvordan de oppfattes og oppildner andre.

Spesielt gjelder dette når virkelighetsforståelsen og oppfordringene blir ekstreme. «Nødvendige skritt» for å sikre «egen sikkerhet og nasjonal overlevelse» kan sikkert bestå av mange ting, og Peder Jensen hadde kanskje ikke terrorbombing og massakre på ungdommer i tankene da han skrev det. Men nettopp derfor har Peder Jensen et spesielt ansvar for at ytringene han kommer med ikke kan tas til inntekt for den slags handlinger. Peder Jensens innlegg kan helt sikkert leses på mange måter. Men det er svært vanskelig å lese dem som en oppfordring til fredfulle forhandlinger innenfor demokratiets rammer. Det er vanskelig å se det minste spor av forsøk på å argumentere mot den type handlinger vi så 22. juli.

Peder Jensen har ikke selv bombet eller massakrert noen. Men vi har alle et ansvar for hvordan vi påvirker hverandre i samfunnet vi lever i. Vi er alle forbilder, og vi har alle en påvirkningskraft på de rundt oss. Vi lever i et særdeles fritt samfunn. Da må vi også akseptere at vi har et svært stort ansvar.

Kanskje er det ikke juridisk rom for å forfølge Peder Jensen – alias Fjordman – for det han har skrevet og sagt. Det bør det kanskje heller ikke være. Men dette bør være en solid og viktig påminner om at vi alle bør spare oss for den ekstreme – og farlige – retorikken. Ikke bare fordi den er ubehagelig og lite konstruktiv i seg selv. Men også for måten den påvirker andre.

Tybring-Gjedde skremmer meg mer enn noen muslim noen gang har gjort

Eivind Marienborg — Fri, 27 May 2011 09:54:23 +0000

Christian Tybring-Gjedde skriver et høy-retorisk innlegg om islam, rasisme, og vestlige verdier i Aftenposten idag. Både det han sier, og måten han sier det på, er skremmende.

Du burde være redd

For det er ikke lenger snakk om å fremsette sin oppfatning av virkeligheten som grunnlag for sitt standpunkt. Tybring-Gjedde tar det et skritt lenger.

Frihetsverdiene våre er under økende press. Islamismen er på fremmarsj. Dette er vår tids største ideologiske utfordring. [...] vi som elsker Norge og Europa skal yte ekstremismen en så durabelig motstand at den tvinges inn i avkrokene til evig tid.

Hvem «våre»? Hva mener han med «Islamismen»? Tybring-Gjedde gjør det til et grunnleggende premiss for debatten at man bare kan «elske Norge og Europa» hvis man er mot «islamismen». Det er enten eller. Du kan ikke la være å hate islam, og samtidig ønske frihet, og elske Norge. Men et sånt standpunkt faller på sin egen urimelighet. Verden er ikke svart/hvit. Man kan ikke legge 1,2 milliarder mennesker i en og samme bås og komme unna med det. Spesielt ikke når båsen gis navn etter de mest ekstremistiske.

Og kanskje nettopp derfor er innlegget hans så skremmende: Hvis man godtar dette som grunnleggende premiss (og det er mer fort gjort enn man skulle tro, i en stresset mediehverdag), blir resten av innlegget hans lettere å svelge. «Selvfølgelig elsker jeg Norge!» tenker man, og glemmer innholdet i det han serverer etterpå.

Retorikkens mester

Han henter frem de mest dramatiske metaforer og sparer ikke på noe. I juni skal muslimske studenter i Norge fortsette sin «åpenlyse kamp» mot «våre» frihetsverdier, ved at en innleder skal «forpeste unge sjeler» på en konferanse. Det ligger mye makt i en ordbruk som dette. Den treffer oss rett der det beveger – i følelser og assosiasjoner. Hva om man sier det på en annen måte? Det skal stå en mann å snakke til studenter. Men, såklart: Det maner ikke frem frykten i oss.

Han har hentet frem metaforer vi ikke har sett eller hørt på flere titalls år. Nøyaktig hvor og når han har observert kreftene som «marsjerer taktfast» for å «utslette Norge» vet ikke jeg. Men det er heller ikke poenget hans. Det spiller ingen rolle hva som «marsjerer taktfast». Alt som «marsjerer taktfast» er skummelt. Spesielt når det vil «utslette Norge». Er du ikke redd? Du burde være redd.

Frykt er noe annet enn fare

Og nettopp det er også hovedpoenget hans. At vi burde være redde. Han har til og med sitert eposter han har fått fra mennesker som er redde.

Men igjen er Tybring-Gjedde skremmende manipulerende. Frykt og fare er to forskjellige ting. Mennesker opplever ofte frykt uten at vi er i reell fare. Mange er livredde for å kjøre bil, fly, krysse gaten, komme borti fremmede, badstuer og jegvetikkehva. Mange er redde for mørket. Til og med mange voksne. Det trenger ikke bety at det er noen reell fare.

Dette vet Tybring-Gjedde. Allikevel (eller kanskje nettopp derfor?) maler han med bred pensel opp bildet av hvor mange som «føler seg» redde her i landet. Alle telefonene og mailene han får fra vettskremte nordmenn. (Hvorvidt de har opplevd eller er blitt utsatt for skremmende ting, eller føler seg redde etter å ha lest innlegg fra folk som Tybring-Gjedde, er uvisst.)

Tybring-Gjedde er offeret

Og skulle det være noen tvil: Tybring-Gjedde er offeret her. Det kan bare finnes ett offer i en debatt, og i denne debatten er det ham:

Skei Grande likestiller nemlig kritikk av islam med ”islamofobi” og ”rasisme” – endog ”stueren rasisme”. Hensikten er å true oss som forsvarer friheten og Norges grunnverdier til taushet. Vel, jeg kommer aldri til å tie. Kjærligheten til Norge og lidenskapen for frihet er naglet fast i min ryggrad for alltid.

Ikke bare er han offeret. Han fremstår nærmest – treffende nok – som en martyr. Vi kan stole på Tybring-Gjedde. Faktisk kan vi alle sammen krype inn i hans lune favn, og gjemme oss for alt det farlige i verden hos ham.

Og igjen virker det som at man ikke kan ha «kjærlighet til Norge» og «lidenskap for frihet naglet fast i ryggrad for alltid» (au?) uten å samtidig ta avstand fra islam. Igjen prøver han å erobre positivt ladede ord som egentlig ikke har noe spesielt innhold, til fordel for sitt eget standpunkt. «Du er vel for frihet? Du har vel kjærlighet til Norge?» – Selvfølgelig. «Da må du være enig med meg!».

Det blir for enkelt, Tybring-Gjedde. Det finnes flere friheter i verden enn din. Det finnes annen kjærlighet enn din. Og andres frihet og kjærlighet trenger ikke komme istedet for din. De kan komme i tillegg til.

Du kan ikke kreve eierskap på begreper som dette. Du argumenterer ikke. Du forfekter. Og det er nettopp derfor innlegg som dette blir så ekstra skremmende.

Islams makt

Tybring-Gjedde er også redd for Islams «makt»:

Etter å ha fulgt islams økende makt i Norge konstaterer jeg at det er en berettiget stigende uro blant folk flest for hva fremtiden vil bringe.

Hva slags makt tenker han på her? Politisk makt – representert ved det nær sagt totale fraværet av minoriteter i folkevalgte organer? Mediemakt – representert ved alle minoriteter som styrer avis- og mediehus? Igjen er han upresis, og sier egentlig ikke hva han sikter til. Kanskje fordi en påstand som det står seg bedre når den ikke må begrunnes? Før den fremstår tom og innholdsløs?

Og som alltid er det et morsomt tankeeksperiment å bytte ut begrepet «muslimer» i innlegget hans med «jøder».

Den åpenlyse parallellen

Det ligger en åpenlys parallell i innlegget til Tybring-Gjedde – og mange andre vi ser i disse dager. Og jeg vet at han ville funnet frem storkanonen og offer-rollen hvis han hadde lest dette, men det blir uungåelig.

Å systematisk definere «oss» som noe annet enn «dem», å stigmatisere og fremmedgjøre en hel gruppe mennesker basert på religion (som praktiseres forskjellig fra person til person og land til land), å spille så hardt på frykt, følelser, redsel, kamp om frihet, Norge og Europa – det hører ikke hjemme i Norge i 2011, det hører hjemme i.. ja. Jeg trenger sikkert ikke si det høyt engang.

Det er lett å sitte i etterkant av en stor konflikt og si at vi kan se at det gikk galt. Men vil vi være i stand til å kjenne igjen mønsteret og tegnene om vi går gjennom dem gradvis? Vil vi klare å se at vi har passert et punkt for hva vi synes det er greit å si om og gjøre overfor hverandre? Er vi forbi det punktet nå?

Jeg sier ikke at Tybring-Gjedde har startet verdenskrig med innlegget sitt, altså. Men jeg synes måten han snakker og argumenterer på minner skremmende mye om annen konfliktbyggende propaganda verden har sett før. Jeg mener – vi burde være redde, og bare han kan redde oss?

Tybring-Gjedde skremmer meg mer enn noen muslim noen gang har gjort. Og skal jeg være ærlig tror jeg ikke han bidrar til å forbedre situasjonen, snarere tvert i mot.

Hva er planen?

Personlig har jeg mest lyst til å spørre ham hva planen hans er. Hva han ønsker å oppnå med dette, rent praktisk og konkret. Og hva alternativet hans er. Verden har blitt liten. Folk flytter på seg. Dette er verden. Dette er kortene du har fått utdelt. Hvordan vil du spille dem for å gjøre det beste utav det, Tybring-Gjedde?

Jeg vet iallefall hva jeg ikke ville gjort: Jobbet intenst for å bygge opp barrierer, hat, mistro, frykt og skepsis, slik at mennesker som kommer hit fra andre land og kulturer iallefall ikke blir like norske som oss. Slik at de iallefall ikke føler seg hjemme og velkommen.

Naturligvis finnes det motsetninger. Naturligvis finnes det utfordringer. Naturligvis finnes det både muslimer, kristne, jøder og ateister som er like ekstremistiske som Tybring-Gjedde. Men jeg nekter å gå med på at den rette måten å møte det på er å gjengjelde oppførselen, å gå i den motsatte grøften, å være like ekstremistisk selv, bareat med motsatt standpunkt.

I innlegget sitt skriver Tybring-Gjedde om innvandrere som kommer med rasistiske og nedlatende kommentarer om mennesker som er hvite. Vel, Tybring-Gjedde: Om de setter «oss» i bås like mye som du gjør med «dem», og de baserer sitt inntrykk på den oppførselen du utviser – da tror jeg nesten jeg ville vært fristet til å si stygge ting selv.

VG Nett gjør det umulige mulig

Eivind Marienborg — Mon, 23 May 2011 07:29:48 +0000

Så er det altså bevist: Det er mulig å skrive en relativt lang og detaljert artikkel om hvorvidt småbarns salg av fravokste leker og saft og kjeks omfattes av de norske lover, om søknadsplikt, omsetningsgrenser før det må rapporteres inn til skattemyndighetene, og ikke minst hvilken rolle næringstilsynet har i det hele.

For skal man selge mat, må man altså i utgangspunktet kontakte næringstilsynet uansett, kan VG fortelle. Det visste jeg ikke. Og det var det sikkert mange andre som heller ikke visste. For har det egentlig vært et problem med saft- og kjeks-selgende småbarn? Har det vært en fare for folkehelsen, for samfunnet, for nabolag og nærmiljø? Igrunn ikke.

Og hvis dette i det hele tatt kan tenkes å falle innenfor det som reguleres av loven, vil jeg mene at det aller beste er om ingen sjekker det, at vi ikke gjøres oppmerksom på at å søke næringstilsyn og varsle politiet er noe man «burde» gjøre før barna setter opp saft-boden. Vi er faktisk fortsatt i stand til å bruke vårt eget vett, både som selgere og kjøpere. Vi trenger ikke ty til lovverket før det faktisk er nødvendig, og spesielt ikke når det utelukkende gir ekstraarbeid både for privatpersoner og de myndighetene man må forhøre seg med.

Jeg håper allikevel intenst at alle småbarn som skal ha en saft og kjeks-bod ringer ned telefonen til næringstilsynet, henviser til VG-artikkelen, og spør om lov fra nå av. Jeg vil nemlig mye heller at næringstilsynet setter av tid til å svare «ja, naturligvis og selvsagt kan du det» til småbarna som skal selge kjeks og saft på et bord i oppkjørselen, enn at næringstilsynet bruker tid på, tja, å undersøke om landets største butikkjeder endrer utløpsdatoen på varer de selger. Takk, VG.

Knut Hammervold jobber med plan og miljø i bydel Nordre Aker, og uttaler seg en smule mer edruelig i den samme saken: Men strengt tatt er dette egentlig ikke noe vi bør bruke så altfor mye av arbeidstiden vår på.

Om bare de hadde hatt en Knut Hammervold i VG Nett..