Jeg er fortsatt i Argentina. Det er fortsatt fint. Jeg skriver fortsatt reisebrev til de som vil ha.

Jeg tar også mange bilder. Jeg får ikke klargjort dem på ordentlig før jeg kommer hjem, men noen av dem har jeg lagt ut på flickr. Noen av de igjen får du servert her. Hurra.

Flere bilder kommer nok når jeg kommer meg hjem igjen, til uka en gang. Takk for oppmerksomheten :)

Related posts:

1. Et lite glimt av sommer
2. Noen av tingene jeg liker ved jul
3. Ny fotoportfolio!

Det er sommer igjen, og det er på tide med det årlige, obligatoriske innlegget hvor jeg skryter vilt og hemningsløst av det fantastiske stedet Helland. Jeg og Helga reiste opp og besøkte morfar i nesten to uker, så for første gang siden ungdomsskolen har jeg omsider fått vært på Helland sammenhengende i mer enn en uke.

Og Helland var naturligvis like fantastisk som det alltid har vært. Rolige småveier, fjelltur, båtliv, fiske, vedkjøring.. Og i tillegg et lite og improvisert slektsstevne der jeg blant annet møtte min firmenning Martin fra Røa for forste gang (og hvor vi dekket til bords ved naustet), og en flott tur til Ona fyr, ytterst i havgapet.

Dagene brukte vi på småarbeid og pusling (blant annet har jeg bygget min første låvedør! Jeg er flink!). Kveldene gikk med til fotball-VM og brettspill, og vi fikk også såpass mye tid til overs at vi begynte å lage en turistside om Helland – visithelland.no. I begynnelsen var det hele mest på tull, men etterhvert innså jeg at siden, om ikke annet, var en perfekt oversikt for vår egen del, over små og store aktiviteter vi kan gjøre mens vi er der oppe. Det er jo lett å glemme hvor mye rart og moro man kan finne på på et sted når man har vært der lenge nok. Nå kan vi kikke innom siden og velge ut ting avhengig av hvor mye tid vi har tilgjengelig – er det nok til kort eller lang fjelltur, fisketur, øyhopping, bowling, kino, shopping…? Finfint konsept, der altså.

Velvel. I morgen reiser jeg til Argentina i tre uker, så dett var dett for denne gang. I mellomtiden: Noen bilder fra Helland.

(Alle bildene er GPS-tagget! Hohohoho! Jeg gleder meg til å skrive et langt og kjedelig innlegg om hvor kult GPS-tagging av bilder er når jeg kommer hjem igjen!)

Related posts:

1. Helland
2. Høydepunkter fra Helland
3. Vi sees i neste kapittel

Backup-løsningen(e) må ta høyde for flere mulige problem-scenarioer:

• Minnekortet mitt går i stykker
• Kameraet mitt (med minnekort i) stjeles
• Minnekortet blir fullt, og jeg må tømme det for å få plass til nye bilder
• Alt jeg har og eier av bagasje og eiendeler stjeles, og jeg etterlates naken i ørkenen
• Alle de situasjonene jeg ikke har tenkt på ennå

Lokal backup

Det aller første scenarioet har jeg allerede løst med kameraet mitt: Nikon D300s har to minnekort-plasser, og mulighet for å lagre synkront til begge. Dermed har jeg automatisk alle bilde- og videofiler på to adskilte, fysiske minnekort. Går ett av de i stykker, har jeg fortsatt det andre. (Går begge to i stykker sliter jeg mer, men håper å redusere tapet med resten av backup-planen.)

De to neste scenarioene kan forsåvidt møtes med samme løsning: Lokal backup som jeg frakter med meg underveis i Argentina, men i annet kolli enn kameraet. Her har jeg sett på flere forskjellige løsninger.

Media Storage

Aller først prøvde jeg å finne en kombinert kortleser-ekstern-harddisk-dings som man puttet minnekortet sitt i, trykket på en knapp, og på magisk vis fikk overført bildene til denne eksterne harddisken.

Fordelen med denne metoden er at jeg ville fått en ekstra kopi av bildene, og jeg ville også hatt mulighet til å oppbevare denne eksterne dingsen på et annet fysisk sted enn kameraet (i tilfelle ran/tyveri, forglemmelser e.l.). I tillegg ville jeg vært uavhengig av mac eller pc, noe som for det første ville latt meg legge igjen mac hjemme i Norge (bra for bagasjevekt og tyveri-frykt), og for det andre ville den latt meg gjøre backup uten å besøke nettcafeer  – feks under bussreiser eller lignende.

De henvisningene jeg fant til denne typen dingser var imidlertid relativt gamle (og dermed ikke i salg lenger), eller uforholdsmessig dyre sammenlignet med kapasitet. (Minnekortet jeg har i kameraet er 32GB – da er det uholdbart at en backup-enhet ikke engang har kapasitet til å ta full backup til en så stiv pris.)

Ulempene er klart større enn fordelene, og en Media Storage-enhet blir dermed uaktuelt.

Ekstern harddisk

Neste mulighet er en slags omvei av forrige plan. Dersom jeg tar med en ekstern harddisk vil jeg enten på nettcafe eller ved hjelp av andres laptoper (hvis noen i reisefølget uansett skal ha med) kunne overføre filer fra kamera til den eksterne harddisken. Den eksterne harddisken kan jeg så gjemme i annet reisekolli enn kameraet. Dersom jeg for eksempel kjøper en WD Passport, får jeg en harddisk med stor kapasitet, men som allikevel er så liten at jeg kan skjære sidene ut av en bok og lage et uskyldig utseende gjemmested til den.

Dersom jeg passer på å ta backup fra kameraet så ofte som mulig, for eksempel hver kveld, vil jeg i verste fall miste en hel dags bilder dersom kameraet stjeles eller lignende. I tillegg er en klar fordel at en WD Passport ikke trenger mer strøm enn det den får gjennom USB-kontakten. Dermed kan jeg, sålenge det er strøm på en bærmar mac eller pc, fremdeles være uavhengig av innlagt strøm for å få gjort backup.

Ulempen er naturligvis at jeg er avhengig av å koble en PC eller mac mellom kameraet og harddisken. Det fører til at jeg enten må ha med mac selv, håpe at noen andre har, eller stikke innom nettcafeer så ofte som mulig – og håpe at de lar meg plugge i både kamera og USB-disk.

Allikevel tror jeg dette i sum er den beste løsningen jeg har funnet så langt for lokal backup.

Remote backup

Jeg er usikker på om mitt behov for å ha en backup et annet fysisk sted enn der jeg selv befinner meg har sin bakgrunn i en reell frykt for om den blir nødvendig, eller om det snarere (og her tror jeg vi nærmer oss) er et utslag av en noe overdreven interesse i spørsmålet: Jeg lurer på om det hadde funket..!

Derfor har jeg i tillegg til lokal backup også lagt opp en plan for å overføre bildefilene mine til et sted jeg vet de ligger trygt: Min egen server hjemme i Oslo.

Jeg har allerede FTP-tilgang til denne serveren. Utfordringen er at jeg ikke vet hva slags utstyr jeg har tilgjengelig for å koble til FTP-serveren med. Låner jeg noen andres laptop kan jeg sannsynligvis installere FileZilla, og alle problemer er (foreløpig) løst. Sitter jeg imidlertid på nettcafe, kan tilgangen på FTP-programvare være tynnere.

Derfor trenger jeg en FTP-klient jeg kan bruke uavhengig av operativsystem, nettleser og lokale forhold. Løsningen er en webbasert FTP-klient jeg kan bruke via nettleseren. Alle nettcafeer har en nettleser.

Opplasting på tur: net2ftp

Foreløpig tester jeg net2ftp. Det er en gratis webbasert FTP-klient som er relativt enkel å sette opp på sin egen server.

Det er enkelt og lettvint å koble til serveren, og grensesnittet er intuitivt og enkelt å benytte seg av. Man kan enten velge en og en fil å laste opp via et HTML-grensesnitt, eller aktivere JAVA-opplaster eller Flash-opplaster for å laste opp flere filer av gangen.

(Omtrent her bør varsellampene lyse – kan jeg stole på at alle nettcafeer har java eller flash?)

Foreløpige problemer har vært at man ikke kan laste opp filer over en viss størrelse. Jeg har klart å endre dette slik at den i det minste klarer opp til 200 MB – det vil si alle bildefiler og i alle fall en del av de minste videoene. I tillegg har jeg problemer med at den ikke godtar batcher på over en viss størrelse. Nøyaktig hva som går galt her har jeg ikke klart å avdekke ennå, men det håper jeg å finne ut av før jeg reiser.

Viderepulversiering av risikoen: Webmin

Og bare fordi jeg er en generelt paranoid kar, sørger jeg naturligvis for at det tas jevnlig backup av serveren min. Alt jeg laster opp til den blir automatisk med i backup-rutinen. Dermed vil jeg, så snart bildene mine er lastet opp på min egen server, også ha backup av bildene mine på de to andre serverne jeg sprer serverbackupen min til.

Til dette bruker jeg et herlig serveradministrasjonsverktøy som heter Webmin. Det kjører automatisk på min egen server, og er ikke noe jeg trenger å tenke på under reisen.

Utfordringer

Lokal backup

De er flere utfordringer med min plan for lokal backup. Jeg kan ha problemer med å finne nettcafe der de lar meg plugge i alt mulig av harddisker og kameraer. Jeg kan få frastjålet både kamera og ekstern harddisk.

Remote backup

Også for remote backup byr løsningen på utfordringer. Minnekortet mitt i kameraet er 32GB. Selv med ekstremt god båndbredde vil det ta uhorvelig lang tid å overføre den mengden data over nett.

Summa summarum

Trengs det så rigide backuprutiner som dette? Tja. Har jeg kommet frem til den mest ideelle løsningen? Tja. Neimen om jeg vet. Jeg lærer sikkert mye på turen.

Og skulle noen i mellomtiden ha tips og råd, tar jeg de godt i mot i kommentarfeltet!

Related posts:

1. Hvordan unngå eksamensstress
2. Hvordan jukse på eksamen
3. Hvordan brette bæreposer

Jeg håper RIMI Korsvoll er bedre på matte når de regner sammen beløp i kassa enn når de beregner kilopris. Denne kilosboksen med ris koster 30 kroner og 40 øre. Det burde jo gjøre det til en smal sak å beregne kilopris. Men ikke hos RIMI Korsvoll, nei. Der er tydeligvis kiloprisen for ris, når du kjøper den i enkilospakker til 30 kroner og 40 øre, 13 kroner og 82 øre.

Heia, heia.

Related posts:

1. Journalist-matte
2. Da matte ble underholdning
3. Internett måtte restartes, og har nå kræsjet

Neida, på Island er de så glade, atte. De er faktisk så glade at selv om hele landet later til å være invadert av dansende hippier, er det ingenting annet enn latter, smil og glede å spore. Se bare her:

No related posts.

Israels militæraksjon i morgentimene idag er foreløpig så massivt dekket at det kan være vanskelig å si noe sikkert om hva som faktisk har funnet sted. De usikre detaljene blir allikevel relativt uviktige. Om det var klubber, kniver, “light fire” eller alt sammen passasjerene på båtene bevæpnet seg med da de israelske spesialstyrkene forflyttet seg fra båter og helikoptere og begynte bordingen båten utstyrt med maskingeværer, gassmasker og sambandsutstyr – i internasjonalt farvann -  blir heller ikke spesielt avgjørende.

Hvilken anledning har Israel i det hele tatt til å angripe skip med hjelpeutstyr?

Israel mener de var nødt til å gjøre “riot dispersal means, including live fire” som følge av passasjerenes oppførsel. Resultatet er mange døde og skadede.

Mest av alt minner Israels oppførsel om bole-guttene som ute på byen dulter borti folk med vilje for å se hvem som dulter tilbake – sånn at de kan starte en slåsskamp de vet de vil vinne, under påskudd av at de bare tok igjen.

Hvilken anledning har Israel i det hele tatt til å angripe skip med hjelpeutstyr? Hvordan kan de forsvare at relativt sett ubetydelig motstand møtes med så enormt uproporsjonal overmakt? Hvordan kan den militært overlegne parten i konflikten i det hele tatt gjøre seg kjent for å være den som eskalerer konfliktnivået?

Related posts:

1. Noen ganger går det for langt
2. Lyspunkt på en ellers grå dag
3. Hvordan kan noen late som at denne konflikten er enkel?

Jeg er jo med i Universitas, og burde sånn sett kanskje vært på banen og kjempet for avisas ære. Etter en objektiv helhetsvurdering kom jeg likevel til at det beste jeg kunne gjøre for å bidra var å la være å gå i veien. Derfor tok jeg med kameraet istedet. Hvilket, sannsynligvis, var minst like morsomt.

Jeg pakket med meg to kameraer, et Nikon D300s med et Sigma 70-200mm f/2.8, og et Nikon D80 med et Sigma 18-50mm f/2.8. Av de 700 bildene jeg kom hjem med, ble jeg relativt fornøyd med 19. Sportsfotografi, der altså.

Og helt til slutt kan jeg by på noe ikke engang VG og Dagbladet har fra landets og verdens største sportsbegivenheter: Animerte GIFer!

Related posts:

1. Skal vi danse @ UiO
2. Fotorapport: Kirkevik-helg
3. Fotoreportasje: Der dagene er lange

Jeg våkner av at rommet er lyst, gjesper, snur meg rundt og sover litt mer (eller prøver, i det minste), jeg sitter i sofaen i timesvis og leser bøker før kjæresten også våkner og vi spiser frokost sammen, jeg spaserer sakte gjennom gatene, jeg kjører buss til byen selv om T-banen tar kortere tid, jeg setter meg på benker og ser på menneskene som går forbi, jeg sjekker klokka mi mot den i Urbygningen akkurat som Ibsen, jeg møter fine folk og drikker te og spiser is, jeg går på boksalg og blir ikke skuffet selv om jeg bare finner en eneste bok å kjøpe, jeg lager lange handlelister og bruker lang tid i butikken, jeg synes det er fint å vaske opp, og jeg vurderer, veldig alvorlig, om jeg skal stå tidlig opp og bake brød en dag.

Passet mitt var fortsatt gyldig i to år til, jeg fikk det i 2002, allikevel ga passfotoet meg en følelse av at det kanskje var like greit å fornye det først som sist. Når jeg holder de to passene opp ved siden av hverandre lurer jeg på om jeg ville klare å gjenfortelle alt som har skjedd siden det forrige passet ble utstedt, og om den jeg var i 2002 ville vært stolt eller skuffet over den jeg har blitt til i 2010.

Jeg har bestilt billetter til Tanzania, jeg reiser i september/oktober, og i helgen bestiller jeg billetter til Argentina, jeg reiser i juli. Sånn sett var kanskje ikke boken den mest treffende, men jeg kjøpte den allikevel, for jeg vet jeg skal dit en gang, New York, jeg vet bare ikke når. Alle må til New York, tror jeg, det er bare sånn det er, i alle fall er det sånn i det universet jeg kaller mitt. Amerika. At det står for meg som så eksotisk gjør ingenting annet enn å understreke min egen naive primitivitet.

Jeg kan venne meg til dette de kaller ferie. Jeg kan venne meg til å lese bøker jeg ikke trenger å huske, jeg kan venne meg til å ikke vite hva jeg skal gjøre før jeg har gjort det, jeg kan venne meg til å ikke huske hvilken ukedag det er.

Jeg kan, men vil ikke, venne meg til å sløse med det mest verdifulle jeg har fått, tiden, jeg unner meg selv dager der jeg ikke utretter noen verdens ting, dager der jeg ikke har tenkt på annet enn meg selv, og dager der jeg når kvelden kommer vet jeg har vært totalt ubrukelig både for meg selv og andre. Tid er ikke noe som går, tid er noe som kommer, sier de i noen land, og det synes jeg er en fin tanke, jeg liker å se for meg et menneske sittende under et tre ved et vann, med øynene lukket, mens tiden selv blafrer i håret, regner ned over det, mens ingenting annet betyr noe.

…

No related posts.

Så, værsågod: Hvor er katten?

Joda, hun ligger bak bøkene i bokhylla, hun – på bildet over stikker ørene såvidt opp over den blå Gert Nygårdhaug-boka i midterste hylle, og nedenfor Momo/Den uendelige historien i øverste hylle.

Det ser ganske koselig ut, da, forøvrig. Egentlig er jeg litt misunnelig. Når jeg smugkikker inn til henne, der bak bøkene, vekkes et vagt minne av å bare være et par år gammel, av å gjemme seg på steder der de voksne aldri kunne finne deg, eller hvor det iallefall føltes som at de voksne aldri kunne finne deg – under senga, under bordet med den lange duken, eller kanskje bare bak en høy stol eller et en gardin.

Nå skal jeg liksom være voksen, men allikevel er det noe spennende og tiltalende med følelsen. Kanskje savner jeg muligheten til å kunne avgrense verden og universet? Når man er fire år gammel og har hengt et stort, blått teppe over to stoler sånn at hele verden blir borte når man sitter under det, kan man glemme hele verden og drømme seg vekk til hvor som helst på kloden på en og samme tid. Verden og universet er under kontroll, ingenting som eksisterte før man tok plass under teppet spiller noen rolle lenger, for her inne, i blåskjæret, er man det eneste og den eneste som eksisterer. Kanskje sammen med Donald-bladet man snek med seg inn, lekebilen eller brio-toget, men i alle tilfeller – man har kontroll på absolutt alle faktorer som kan tenkes å påvirke tilværelsen.

Jeg tror jeg savner den følelsen litt. Jeg er liksom voksen nå. Selv om jeg gjemmer meg under tepper, eller krabber under bordet, eller legger meg under senga, får jeg aldri lenger følelsen av at universet bare er det jeg kan se og høre omkring meg. De tingene som gnager meg ellers, gnager meg også når jeg gjemmer meg. Kanskje er jeg ikke lettlurt nok lenger. Eller: Kanskje har jeg glemt hvordan man glemmer. Kanskje er det prisen man betaler for å bli voksen? Noen ganger skulle jeg ønske jeg var barn igjen.

Eller en katt.

Related posts:

1. Grizzly-katten

Related posts:

1. Sommer-tanker fra en sommer-supertenker!
2. Et lite utdrag
3. Et lite utdrag til