I disse dager er det meste av verdens ledere samlet i København for å diskutere klodens fremtid. Målet er å komme i land med en  avtale om hvordan man skal håndtere de mulige klimaendringene. Lørdag gikk jeg sammen med 100.000 (?) andre mennesker i Københavns gater i håp om en så god klimaavtale som mulig.

Demonstrasjonen har blitt behørig omtalt i norsk media, men dessverre fortsetter hysteri-syken de later til å være utsatt for. 100.000 mennesker går i rolig og fredfull markering, 150 svartkledde mennesker lager bråk. Hva får oppmerksomhet? Naturligvis de 150 – og de 800 som ble arrestert sammen med dem. Jeg klarer ikke forstå hvordan denne prioriteringen kan forsvares. Jeg klarer ikke forstå hvordan de kan mene at de få har nyhetsverdi foran de mange. Hvordan usakligheter og forstyrrelser har nyhetsverdi foran det viktige. Naturligvis skal opptøyer og arrestasjoner nevnes. Men det trenger ikke være hovedsak.

(En parallell kan være den mediataushet norske nynazister er omgitt av – og hvordan aviser såvidt jeg har forstått bevisst lar være å omtale nynazistgrupperinger og -opptøyer fordi omtale fører til rekruttering. Hva med en lignende taktikk på de grupperingene som okkuperer andres demonstrasjoner for å bråke med politiet?)

Til sammenligning synes jeg måten New York Times rapporterer fra demonstrasjonene er en innertier – fokus på selve demonstrasjonen, med referanser til bråket som oppstod. Norsk media har mer å lære av New York Times enn lesbarhet på nett og brukeropplevelse.

Så, for å gjøre mitt, her er mine bilder fra demonstrasjonen. Fargerikt, mangfoldig, morsomt, livlig, givende, engasjerende – som motstykke til katastrofebildene man ellers ser i media.

Og neste gang håper jeg enda flere fredlige blir med – kanskje vi klarer å overdøve bråkmakerne fullstendig.

"Blablabla - Act now" var en av hovedparolene i den delen av toget jeg var med i. I bakgrunnen Greenpeaces skuffede snømann.

Noen grupperinger kom mer forberedt og gjennomførte enn andre - som de rødkledde.

I motsetning til hva norsk media sier - at det utelukkende er ungdom i disse demonstrasjonene - bestod toget av mennesker i alle aldre. Både gamle..

..familier..

..og unge. Det er vår felles fremtid. Vårt felles ansvar.

Budskapet var stort sett det samme for de 100.000 fremmøtte, selv om innpakningen varierte mye.

Demonstrasjonen samlet mennesker fra alle deler av verden, fra alle folkeslag og alle bakgrunner.

Andreas og Lene var også med, hele veien fra Oslo.

Utsikten fra selve demonstrasjonstoget er ikke alltid den beste.

Og det kan lett føles litt innestengt.

Hvem som inne i demonstrasjonen følte behov for å oppfordre til lovlydighet vet jeg ikke, men for de aller fleste deltagerne i demonstrasjonen lot oppfordringen til å være en selvfølge.

Det mest dramatiske vi opplevde var da noen tente en nødrakett, og holdt den på trygg avstand både fra seg selv og andre.

Demonstrasjonen ble behørig overvåket av to-tre helikoptere, og utallige politistyrker.

Seilbåten er Greenpeace. Gummibåten er det danske politi. Hva som skjedde vet jeg ikke - men vi må vel tro at det er lov å seile med skrift på seilet selv under klimatoppmøter..?

Det er rapportert alt fra 25.000 til 120.000 deltagende i demonstrasjonen. Hva som er riktig er vanskelig å si, men jeg vil anslå at det ligger nærmere 100.000 enn 25.000.

Haugevis av organisasjoner og kampanjer har arbeidet frem mot klimatoppmøtet i København. Demonstrasjonen samlet mange av dem - som tck-tck-tck.

Mange forskjellige virkemidler var i bruk. De hvitkledde businessmenneskene var tilsynelatende mest opptatt av inntjening, og mente utsatte land kunne kjøpe seg gummistøvler. Jeg aner en viss smak av ironi.

Jeg har ingen aning hva dette er, men det fanget oppmerksomheten, i det minste.

Det er mange veier til København.. Noen reiste med båt, vi tok buss i regi av en samling organisasjoner. Her Lene og Andreas, en del av vårt fantastiske reisefølge.

Og som de ekte klimafantastene vi er, stoppet naturligvis bussen på Svinesund for litt Harry-handling på vei hjem igjen. Jeeses.

Flere bilder kan sees på flickr.

Related posts:

1. Bryllup og barnebilder – aktiv helg!
2. Helg
3. Hvorfor stoppe ved 56 aviser?

I dag har 56 aviser i 45 land gått til det uvanlige skritt å snakke med én stemme. Det gjør de fordi menneskeheten står stilt overfor en kritisk situasjon. Men hvorfor stoppe ved avisene? Spre ordet! Engasjer deg! La din stemme bli hørt! Jeg vil også være med, og gjøre hva jeg kan. I håp og naiv tro på at teksten de 56 avisene publiserer er fritt vilt – her kommer den med meg som avsender også.

Har du blogg? Avisene stiller med 56 deltagere, hvor mange bloggere klarer vi å samle? Bli med!

Hvis vi ikke forener våre krefter i synlig handling, vil klimaendringer herje vår klode, og rive grunnen under vår velstand og trygghet. Farene har blitt stadig synligere i løpet av de siste tiårene. Nå kommer dette klart til uttrykk: 11 av de siste 14 årene er de varmeste vi noensinne har målt, isen i polområdene smelter, fjorårets plutselige økning i olje- og matpriser ga en forsmak på framtidas ødeleggelse. Blant forskere og eksperter er ikke lenger spørsmålet om menneskene har skyld i utviklingen, men om hvor lite tid vi har igjen for å begrense skadene. Hittil har verdens respons vært ynkelig halvhjertet.

Klimaendringene er skapt i løpet av århundrer, og har konsekvenser som vil merkes for all framtid. Våre muligheter til å temme dem vil bli avgjort i løpet av de neste 14 dagene. Vi oppfordrer representantene for alle de 192 land som møtes i København om ikke å nøle, ikke fortape seg i krangel og gjensidige beskyldninger, men til å gripe muligheten. Dette må ikke bli en kamp mellom den rike verden og den fattige, eller mellom øst og vest. Klimaendringene rammer alle, og utfordringene må bli løst i fellesskap.

Forskningen er kompleks, men realitetene er klare. Verden må gjøre tiltak for å begrense temperaturstigningen til 2 grader, et mål som krever at de globale utslippene når sin topp og begynner å falle i løpet av de neste 5-10 årene. En kraftigere økning på 3-4 grader — den minste økningen vi kan håpe på dersom vi ikke handler nå — vil føre til uttørking av hele kontinenter, og forvandle dyrkbar mark til ørken. Halvparten av verdens arter vil forsvinne, et ukjent antall millioner mennesker vil drives på flukt, hele nasjoner vil forsvinne i havet. Kontroversene rundt e-poster fra britiske forskere som antydet at de forsøkte å holde tilbake ubehagelig materiale har forkludret debatten, men rokker ikke ved den store mengden av dokumentasjon som disse spådommene bygger på.

Få tror at København-møtet kan gi oss en helhetlig avtale; virkelig framgang i prosessen mot en avtale kan bare skje med president Obama i Det hvite hus og en slutt på de årelange amerikanske hindringene av dette arbeidet. Selv i dag er verdens skjebne prisgitt USAs innenrikspolitikk, fordi presidenten ikke kan forplikte seg til de tiltakene som er nødvendige før Kongressen har gjort det samme.

Men politikerne i København kan og må bli enige om de sentrale elementene i en rettferdig og effektiv avtale, og særlig enes om en tidsplan for å gjøre avtalen til en bindende traktat. FNs klimamøte i Bonn i juni 2010 bør være deres deadline. Som en forhandler sier det: «Vi kan ha ekstraomganger, men har ikke råd til en omkamp».

Avtalens hjerte må være en løsning mellom den rike verden og utviklingslandene som sikrer at byrdene for å begrense klimaendringene blir delt, og ikke minst hvordan vi fordeler en ressurs som er blitt veldig dyrebar: De milliardene av tonn med klimagasser som tross alt kan slippes ut før kvikksølvet stiger til livsfarlige nivåer.

Rike land liker å påpeke enkle regnestykker som viser at det ikke kan bli noen løsning før giganter som Kina gjør mer dramatiske kutt enn de har til nå. Men den rike verden er ansvarlig for det meste av de akkumulerte utslippene i atmosfæren; for tre fjerdedeler av all kulldioksyd som er sluppet ut siden 1850. De rike landene må gå foran med ansvar, og samtlige utviklingsland må forplikte seg til kutt som i løpet av et tiår reduserer deres utslipp til betydelig lavere nivåer enn de hadde i 1990.

Utviklingslandene kan hevde at de ikke bærer ansvaret for hoveddelen av utslippene, og at de fattigste områdene vil bli rammet hardest. Men de vil i stigende grad bidra til oppvarmingen, og må derfor gi meningsfulle og målbare løfter om egne reduksjoner. Selv om enkelte hadde håpet på mer fra både Kina og USA, var de nye løftene om utslippsmål fra verdens to største forurensere et viktig skritt i riktig retning.

Sosial rettferdighet krever at de industrialiserte landene graver dypt i lommene, både etter midler som hjelper fattige land med klimatiltak, men også med penger til ren teknologi som hjelper dem med økonomisk vekst uten økning i utslippene. Hovedtrekkene i en framtidig klimatraktat må også utmeisles nå; med omfattende multilateral overvåking, med god belønning for å bevare skogsområder, og en troverdig taksering av utslippskvoter slik at byrden kan deles mer rettferdig mellom de som produserer og de som forbruker de forurensende produktene. Og slik rettferdighet krever at byrden som plasseres på de enkelte utviklingsland tar hensyn til deres evne til å bære den; for eksempel må ikke de nyeste EU-medlemmene i øst, som oftest er fattigere enn «det gamle Europa», lide mer enn deres rikere partnere.

Prosessen vil bli meget kostbar, men bare koste en brøkdel av det regninga lød på da verdens finansinstitusjoner måtte ha friske midler. Og det vil koste langt mindre enn konsekvensene av å gjøre ingenting.

Mange av oss, særlig i den rike delen av verden, vil måtte endre livsstil. Den tiden da flybillettene koster mindre enn drosjeturen til flyplassen nærmer seg slutten. Vi vil måtte handle, spise og reise på en smartere måte. Vi vil måtte betale mer for energi, og bruke mindre av den.

Men overgangen til lavutslippsamfunnet har i seg større muligheter enn den har forsakelser. Flere land har allerede erfart at denne overgangen bringer med seg vekst, arbeid og bedre livskvalitet. Pengestrømmen forteller sin egen historie: I fjor ble det for første gang investert mer i fornybar energi enn det ble brukt på produksjon av elektrisitet fra fossilt brennstoff.

Å endre våre vaner i løpet av et par tiår vil kreve utvikling og innovasjon som ikke står tilbake for noe i vår historie. Men å spalte atomet eller komme først til månen var kappløp skapt ut av konflikt og konkurranse. Klimakampen må derimot være preget av felles anstrengelse for å oppnå felles trygghet.

En løsning på klimautfordringene vil kreve at optimismen vinner pessimismen, at visjon seirer over sneversyn. Det er i den ånd 56 aviser fra hele verden har gått sammen om denne teksten. Hvis vi, med våre ulike nasjonale og politiske perspektiver, kan bli enige, så kan våre ledere også.

Politikerne som møtes i København har makt til å forme historiens dom over vår generasjon: Er vi generasjonen som så utfordringen i hvitøyet og taklet den, eller den toskete generasjonen som ikke gjorde noe for å hindre katastrofen den så komme?

Vi ber innstendig om at de gjør det riktige valget.

Related posts:

1. COP15: En fantastisk helg i København – og hvorfor norsk media er på jordet
2. Hvorfor lar vi det skje igjen?
3. Hvorfor har vi arverett?