Det var et bilde av en laksefisker morfar skulle vise meg da jeg besøkte ham i helgen, en laksefisker i Alaska, som var i slekt med oss, for morfars tante reiste til USA og stiftet familie der. Fra skuffen nederst i kommoden hentet han frem mappe på mappe med gamle bilder, brev, aviser, historier og minner. Selv stod jeg målløs igjen og lurte på hvor mange ting det går an å gjemme på som er morsomt og rart å se på og finne igjen selv om man ikke vet noen verdens ting om menneskene det handlet om.

Bilder av vilt fremmede mennesker fra en helt annen tid, men de så da virkelig hyggelige ut fordet, og ikke kan de ha vært så annerledes enn oss heller – jeg ser helt tydelig på dem at det er håp, drømmer og ideer hos dem også. Kanskje ser man også mer forståelse og klokskap, mindre uforstand? De hadde mindre rikdom, færre eiendeler og dingser, færre ipoder, flatskjermer, biler, fjellhytter og cabin cruisere. Men kanskje hadde de også i mindre grad det blikket jeg ofte synes jeg ser hos de mest nedlessede av oss nå: Hva er egentlig meningen med alle disse tingene? Blir vi lykkeligere av alt dette?

Det ligger så utrolig mye historie i morfars kommodeskuff at jeg blir nervøs på vegne av hele verden. Når det i en bitteliten vestlandsbygd ligger så mange historier og minner, hvor mye finnes til sammen i hele verden? Hvor mange kommodeskuffer har vi? Er det nok mennesker til å bry seg om og minnes alle de og alt det som har foregått i tidligere tider?

Jeg tok bilder av så mye jeg kunne fra skuffen. Alt rakk jeg ikke, men en ting er jeg iallefall sikker på: Det er ikke siste gang den skuffen åpnes og innholdet blåses støv av.

Laksefiskeren fra Alaska. Jeg husker ikke hvordan jeg er i slekt med dette mennesket, eller når bildet er fra, men det er i Alaska, og fisken er både imponerende stor og imponerende tallrik.

VG, 23. juni 1945. Akkurat denne utgaven lå i skuffen. Men hvorfor? Var det en spesiell sak, eller bare den eneste VG’en de hadde fått tak i? Okkupasjonen var i det minste dyr, selv om det hadde vært 2009-kroner: 8-9 milliarder kroner.

Helt fra USA kom dette brevet i 1968. Via fly.

Det er ingen som tar bilder som dette lenger. Det kan jo på en måte være greit nok. Men det er jo litt trist og? Spesielt godt liker jeg fremkallingen – på tykke, tykke pappkort, og med signatur i gull nederst.

Folk hadde fine kjoler og var søte for i tida også.

Er ikke de bartene kule?? Jeg synes jeg ser sånne barter på gata i Oslo giejn nå.

Gårdshuset nederst til venstre er Erikgarden, der mormor vokste opp. Øyene der ute er Haramsøy og de andre. I forgrunnen henger tyskernes piggtråd. Vi er vant til å se bilder som dette nå til dags, men da er de fra Gaza, Afrika, Asia – ikke fra bygda til mormor og morfar. Det er så rart å tenke på at krigen bare er noen få tiår unna.

Nå er mormoren min død av kreft, men en gang i tiden spilte hun fele. På fjellet, til og med! De kan ikke ha hatt særlig god tilgang på ipoder på den tiden, eller hva?

En gang var veien gjennom bygda smal og av grus, som på bildet over. Nå er den av asfalt, og tofelts, med store autovern av metall. Jeg klarer ikke la være å tenke at gamleveien så koseligere ut..

Jeg har sett dette symbolet ti tusen ganger før, men denne gangen gjorde det inntrykk på meg. Det blir ikke det samme å se det på filmer, i historiebøker eller i meningsløs grafitti av uvitende idioter i 2009, som det var å se det på dokumentet som beordret familiegården, både våningshus og låve, revet. Jeg håper vi aldri vil gjenoppleve et regime som det som fantes den gangen. Samtidig synes jeg vi ser en så skremmende oppblomstring av fremmedgjøring, frykt og egoisme at jeg nesten ikke vet om jeg tør håpe engang. Den som glemmer historien er dømt til å gjenoppleve den.

Oldefar kjøpte to ovner av tipp-oldemor, tydeligvis, og pengene for de to ovnene måtte han snarest sende sin mor, for ellers ville hun ikke kunne betale for oppholdet på gamlehjemmet. Brevet er datert selveste 17. mai 1944 (men det var vel ikke festdag under krigen?). Ironisk nok sitter man jo også i 2009 og diskuterer om man skal gå tilbake til samme ordning: Istedet for at fellesskapet og staten betaler for denslags, skal vi måtte betale selv, og kompenseres med skatteletter. En viss grad av skepsis må vel kunne forsvares..?

Oldefar lånte 6000 kroner av Hypotekbanken. Mye penger!

Hellandshamn. Usikker på tidspunktet, men antar det er mellom krigen og 60-tallet en gang. Det er utrolig å se hvordan Helland fortsatt var en jordbruksbygd, med store, åpne jorder, med smale veier, med menighetshus i det gamle meieriet. Jordene har blitt boligfelt og veier, og flere skal det bli..

Morfar reddet denne boka fra opprydning i det gamle skolehuset. En protokollbok fra IOGT fra 1918! Utrolig sært at den har havnet hos morfar, for han var ikke med i IOGT engang. Og han har fortalt at faren hans heller ikke var det, som en av de ekstremt få, og at han nærmest ble mobbet av de andre for det. Kanskje ikke rart avholdsbevegelsen har dårlig rykte om det er sånn man har behandlet folk..

Related posts:

1. Godt i gang!
2. Farvel, farvel (for denne gang)
3. Digital arkeologi

Jeg skulle liksom legge meg tidlig i går, jeg. Var på vei også, helt til jeg kom til å svinge innom 2004-mappa med bilder. Og så 2005. Og så 2006. Og før jeg visste ordet av det satt jeg og retusjerte gamle bilder og lastet dem opp på flickr.

Jeg tror jeg begynner å bli gammel, eller, jeg tror jeg har vært gammel hele livet. Jeg husker så dårlig, jeg glemmer så fort, og veldig mange av de tingene jeg fant bilder av hadde jeg glemt. Jeg hadde til og med glemt menneskene, selv om det i mange tilfeller var mennesker jeg fortsatt ser relativt ofte. Jeg vet at de eksisterer, og kan navn og nummer og alt det der. Men det er noe med å huske historiene, å huske alle de røde trådene vi deler, og som kanskje er noe av det som gjør at vi fremdeles er vevet sammen.

Det er rart å bli eldre. Tiden er ikke sirkulær, vi har ikke haugevis av uker og måneder og årstider som bare repeterer og repterer. Hver eneste dag er en ny en. Hvert eneste minutt er et nytt, hvert eneste øyeblikk er nytt selv om vi føler at vi har levd gjennom det før: Gå til bussen, sitte på jobb eller skole, spise matpakka, handle inn middag, besøke foreldre og familie.. Vi gjør ingenting på nytt, vi gjør alt for første gang.

Men det glemmer jeg alltid.

Vel. Det ville vært ondskapsfullt å utbasunere alt dette uten å også dele noen gamle fotografier med dere. Flere kommer nok i dagene som kommer også, det var overraskende morsomt å bedrive litt digital arkeologi.

(En ting er Adrian, Marte, Siri og de andre.. men se på Kjetil!!)

Når jeg tenker meg om er kanskje ikke dette den mest pedagogiske måten å takle masete elever på: Dytt bilen til Joakim-konkurranse. Men moro var det, da.

Jeg visste dette bildet ville komme til nytte en dag.

Dette bildet tok jeg på utdanningsmessa i … 2004? Ene og alene for din skyld, Kristin! ;)

Så det er en kirke inni den boksen på Stortorvet, altså? Jeg kan ikke lenger huske hvordan den ser ut, men dette bildet gir jo et slags inntrykk.

Jeg vet ikke hvor lenge Nils Johan jobbet som portier på Grand, men jeg synes han ser ut til å klare jobben riktig så bra, altså.

Dette er ikke mitt bilde, men jeg måtte liksom bare legge det ut fordet.

Lurer på hvilke bilder fra 2008 og 2009 jeg ler og smiler av om nye fem år..

Related posts:

1. Det var en gang..
2. Kan man forandre reglene underveis?
3. På veggen min henger minst ti tusen bilder

Det gikk opp for meg da jeg stod på mitt gamle gutterom, det som kanskje kan vise seg å bli hovednerven i nyttårsprosjektet mitt: Jeg ser alt på nytt.

Alle steder jeg går ser jeg etter ting å ta bilder av, selv om jeg har gått der ti tusen ganger før, selv om jeg kjenner landskap, rom, vegger, ansikter ut og inn, ser jeg på dem på nytt. Og hver gang, alltid, oppdager jeg nye ting.

Jeg hang opp nesten alt på veggen da jeg bodde hjemme. Postkort, plakater, skilt, skoledagbøker, luer, briller.. Jeg tror denne veggen ble tømt tre ganger, men hver gang ble den fylt like godt opp igjen. Jeg tror både nåværende og tidligere bekjente av meg vil finne igjen både gode og dårlige minner på denne veggen. Avisutklippet med bilde av Adrian i badekåpe. Vedkubben jeg fikk av Solveig til jul. Postkort fra haugevis av steder, i innland og utland. Bilder fra Italia-utvekslingen med BVS. Leserinnlegget jeg fikk på trykk i VG. Postkort fra Lyngør. Runa i Rusfri Diil skoledagbok. Russekort. Og ikke minst bilder av nesten alle mennesker jeg hadde kjent så langt.

Jeg har ikke bodd hjemme på noen år, så noen fremmedelementer har nok sneket seg inn siden den gang. Men veggen er fremdeles min. Det er den alltid.

Min comrade i religionsbingoen, Andreas, må være en av de mest oppegående menneskene jeg noen gang har møtt. En gang skal jeg fortelle dere om da vi arrangerte Invasjons-bingo (nei, det het noe annet.. men hva??), hvor den som gjettet når USA invaderte Irak vant store penger. Tegningen over var eksamensoppgaven hans en eller annen gang – og gave til meg på 19-årsdagen. «Her er så underligt.. jeg er visst kommet på feil klode!»

Et litt radbrekket panorama av et litt for rydding rom. Amerikakiste som bord, oppheng for projektor, lerret og høyttalere i tak her og der, plakater, stereoanlegg, modellfly, tegninger jeg fikk fra fremmede i posten, påskeegget fra 2003 (med godis i..), kart over Middle Earth.. Og (unnskyld, Liv og Martin): et 4H-leir-skilt. Til mitt forsvar var det ikke jeg som stjal det, jeg bare fikk det (og, ja, tok imot det). Men det har pyntet fint på veggen min siden 2001, altså. Virkelig.

En bokhylle og litt fortid. Konkurranse: Hvor mange bilder er det av meg på dette bildet?

Related posts:

1. Bilder av Evig Poesi
2. Nye bilder av børsen søkes
3. Tusen takk!