I to-tre uker har jeg gått og ønsket jeg var ung, innvandrende muslim, så jeg kunne skrive et mer tungtveiende svar til Steinar Lem. Jeg er ikke ung, innvandrende muslim, men skrev et innlegg fordet. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt, men idag gjør ikke det noe som helst. Shabana Rehman skriver et helt glimrende svar til Steinar Lem i Aftenposten, hvor hun blant annet skriver:

Du kan forlate oss uten bekymring, Steinar Lem.
[quote]
I dette frie landet, tror du virkelig at vår generasjon vil sitte med hendene i fanget og se på at frihetens sødme forsvinner? Tror du at unge mennesker som har mange år igjen, skal sitte og se på voldelige og menneskefiendtlige holdninger ta over og innføre kjønnsapartheid, rasisme og diskriminering? Tror du at vi skal helt hjelpeløst være vitner til at våre homofile venner, våre frie og likestilte kvinner, våre frittenkende menn, skal bli forfulgt og kjeppjagd inn i skapet igjen?

Det kommer vi ikke til å la skje. Og vi skal kjempe til vi dør. Vet du hvorfor? Fordi vi har planer om å leve i dette landet med hodene hevet resten av vårt liv.

Å være en voldelig, fundamentalistisk misjonerende troende er ikke radikalt i mine øyne. Det er kriminelt.

Jeg er en radikal muslim. Den type radikal muslim som kanskje kan forsvare norsk kultur bedre enn noen nordmann er i stand til. Dette tør jeg å si, fordi det er radikalt å forsvare de frie verdier, den største trusselen mot norsk kultur er ikke radikale muslimer, det er nordmenn selv.

Fordi de tar frihet for gitt. Fordi de innbiller seg at frie verdier er en del av norsk kultur og ikke universelle verdier mennesker til enhver tid har måttet kjempe og vinne for å beholde. Fordi fascismens udyr finnes i menneskesinnet, ikke i noen bestemt kultur. Når vi ikke lenger kjenner verdien av frihet, når vi tar den for gitt, det er da den er truet.

Takk, Shabana Rehman! Det er mennesker som deg og innlegg som dette som gjør meg mer bekymret for unyanserte innvandringsfiendtlige utspill, enn for innvandrere selv.

Related posts:

1. Hva skal vi med kunnskapen vi krangler om?
2. Lesetips: Når alt skal feires med sjampis
3. Norge KAN ekstremisme og radikalisme

At Steinar Lem bruker tiden i sykesenga på å skrive avisinnlegg og kronikker og å snakke med media har etterhvert blitt viden kjent. At kona blogger om sykdommen og mediepågangen, begynner vel etterhvert også å bli synlig.

Jeg kjenner verken Steinar Lem eller kona hans. Men for litt under et år siden døde pappaen min av kreft. Og kunne jeg sagt én ting til Steinar Lem og kona hans, ville det vært dette: Slutt å ta telefonen når media ringer. Ikke tenk så mye på den bloggen. Tenk på hverandre.

Jeg ble like forferdet som alle andre da jeg så at Steinar Lem var syk. Og da jeg så at han hadde skrevet en kronikk som begynte med tilståelsen av at han skal dø (det skal vi vel forøvrig alle sammen?), ble jeg mer spent: Kanskje Steinar Lem, et klokt og reflektert menneske jeg virkelig beundrer og ser opp til, skulle bruke sin situasjon og sin status til å si noe viktig om livet? Om kjærlighet? Om medmenneskelighet, menneskesyn, om solidaritet, om utvikling? Om vennskap? Om tidsklemma, verdier?

Nei. Steinar Lem skulle utnytte sin situasjon og status til å si noe om innvandring. Og til gjengjeld noe om innvandring som, såvidt jeg har kunnet se, alle fagfolk med bakgrunn fra feltet har vært uenige med ham i. Også muslimer påpeker at verdiene Steinar Lem er redd for ikke knyttes til religion.

Og nå har Steinar Lem sitt fulle hyre med å svare for seg.

Steinar Lem sin kone er opprørt fordi media ikke behandler Steinar Lem med den respekten han fortjener som syk.

Jeg tror heller ikke media hadde vært nådig om toppidrettsutøvere hadde møtt opp på banen i hans tilstand, eller om Jens Stoltenberg hadde fortsatt å uttale seg til media med en diagnose som det. Det er kanskje kaldt og kynisk å si at den som er med på leken må tåle steken. Men sånn er det blitt i medie-Norge. Og selv om vi kanskje skulle ønske at det ikke var sånn, er det det man må forholde seg til om man vil si hva man mener. Politikere har begått selvmord fordi trykket fra media var for høyt. Ønsker man å si noe, og atpåtil om et tema så mange mener så mye om, bør man ikke ha høye forhåpninger om at det finnes frikort for noe som helst.

Kona til Steinar Lem insisterer på bloggen sin på at han har blitt feilsitert. På at media ringer selv om han er for dårlig til å få behandling. Men kjære vene, om han er for dårlig til å få behandling, ikke ta telefonen! Skru den av, legg den vekk! Bruk kreftene på å bli frisk, eller på å holde ut, eller på å gjøre den siste tiden best mulig!

Det er ingen som ikke vil forstå det om Steinar Lem slutter å ta telefonen når masete journalister ringer.

Steinar Lem sine kone ber sine blogg-lesere om å boikotte Dagbladet. Men er ikke det mest effektive her om Steinar Lem boikotter Dagbladet? Og de andre mediene i samme slengen?

Jeg håper Steinar Lem og kona hans slipper mer mediejag i situasjonen de er i. Men jeg håper også de holder hodet kaldt nok til å si at nok er nok, og til å ikke holde brannen varm – at de ikke svarer på telefonen, men skrur den av og legger den vekk.

Mine tanker til Steinar Lem og hans nærmeste i en vanskelig tid.

Related posts:

1. - Vi skal passe på det utrydningstruede Norge
2. Sammen vekk fra Drammen – Gratulerer, Sigurd og Kristin!
3. Du må ikke sove! anno 1936 / 2001

Jeg har hatt lyst til å skrive et innlegg om forskjellen på å være rasist og på å gjøre noe rasistisk en stund. I alle offentlige ordskifter om rasisme i Norge blir det alltid spurt om personen er rasistisk eller ikke. Erik Schenken i Ali Farah-saken er det fremste eksempelet.

Men egentlig er det uinteressant å vite om han er rasist, innerst inne i dypet av sitt hjerte eller ikke. Ikke bare gjør det diskusjonen mer komplisert og ikke minst vanskeligere, men det er også en avsporing. Vi trenger ikke å vite om Erik Schenken (i dette eksempelet) er rasistisk, vi trenger å vite om det han gjorde i den parken den dagen var det.

Skal vi begynne å snakke om karakter, om hvorvidt han har vært eller ikke vært rasistisk før, om vennene hans synes han er rasistisk og har vært det en stund, om hva slags menneske han er, har vi ingen sjans i havet på å komme i mål. Og ærlig talt er det ikke så interessant heller. Men kan vi istedet snakke om hvorvidt det er rasistisk å etterlate en såret, farget mann i en park, har vi større sjans for å komme i mål. Diskusjonen blir ikke bare mer hensiktsmessig, den blir også enklere å forholde seg til. Ikke minst for de som virkelig mener at det han gjorde var rasistisk.

(Og just for the records tror jeg personlig det var medisinske, og ikke rasistiske årsaker, som gjorde at Erik Schenken reiste hjem igjen fra parken den dagen.)

Og skulle du ha tre minutter til overs, kan jeg virkelig anbefale denne korte videosnutten om temaet også:

Related posts:

1. Jeg vil gjøre noe!
2. Å gjøre det gale for å oppnå det rette?
3. Rocky om å være avholds