Så, her er noe jeg ikke helt skjønner: Hvorfor står folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd i § 22-14, og ikke § 22-13? Må plasseringen av dette leddet diktere hvordan både den bestemmelsen skal forstås, og hvordan § 22-13 og § 22-14 skal forstås? Velkommen til den nye spalten «Strøtanker ved frokostbordet»!
I folketrygdloven er systemet som følger: Det er oppstilt frister for å fremsette krav om trygdeytelser. Disse står i § 22-13. Sykepenger gis for eksempel for opptil tre måneder før den måneden da kravet ble satt frem. Hvis du blir sykmeldt i januar, men ikke krever sykepenger før i juni, får du altså bare utbetalt sykepenger for mars, april og mai, selv om du fylte vilkårene hele veien. Det tidspunktet tilbake i tid da man innvilges rett til ytelsen, kalles noen ganger virkningstidspunkt.
Et unntak fra dette er tatt inn i § 22-13 sjuende ledd, hvor det er bestemt at man kan få ytelser inntil tre år tilbake dersom man åpenbart var ute av stand til å sette frem kravet tidligere, eller det er misvisende opplysninger fra NAV som gjør at man ikke har satt frem krav tidligere.
Folketrygdloven § 22-14 gjelder foreldelse. Her er det opplyst om at foreldelsesloven gjelder (det gjør den vel uansett og på egen hånd), og fastslått at fordringen på en trygdeytelse oppstår – foreldelsesfristen begynner å løpe – idet vedtaket fattes.
I praksis betyr det at det oppstår en fordring på en pengeoverføring idet NAV fatter vedtak om at man har rett til en ytelse. Dersom NAV av noen grunn ikke skulle betale den ut, har man tre år på seg på å kreve at de gjør det. Etter tre år kan NAV nekte å betale ut fordi fordringen er foreldet. (Dette skjer i praksis aldri, tror jeg.)
Deretter står det i folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd:
«Dersom den som har rett til en ytelse, helt eller delvis har fått avslått et krav om ytelsen på grunn av feil som Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller underliggende organer har gjort, skal ytelsen gis fra det tidspunktet den skulle ha vært gitt hvis kravet var blitt godtatt første gang det ble framsatt. Det samme gjelder dersom avslaget skyldes ufullstendige eller misvisende opplysninger fra andre enn den som har rett til ytelsen.»
Ordlyden i bestemmelsen er forvirrende. Det står at ytelsen skal «gis» fra et tidligere tidspunkt enn ellers. En ren ordlydsfortolkning kan tyde på at det her ikke egentlig er snakk om å forlenge foreldelsesfristen i perioden etter at den egentlig utløper, men å forskyve tidspunktet da fristen tar til å løpe, uten at foreldelse inntrer.
Det gir likevel liten mening. Fordringen oppstår jo ikke før et vedtak er fattet, og foreldes ikke etter hovedreglene før det har gått tre år. Dersom man fikk avslag på sykepenger i 2017 for perioden 2017 til 2018, og etter et nytt krav får medhold i 2023 om at avslaget skyldes feil hos NAV, oppstår ikke fordringen før vedtaket i 2023 er fattet. Fordringen omfatter hele ytelsen, og foreldes ikke etter hovedregelen før i 2026. Selv hvis unntaksregelen i § 22-13 syvende ledd kommer til virkning, og ytelsen gis med virkning tre år tilbake i tid, har ikke fordringen oppstått før vedtaket fattes. Hele ytelsen kan vel dermed utbetales uten at foreldelse blir et problem?
Denne forståelsen av § 22-14 fjerde ledd, der den antas å forskyve virkningstidspunktet, synes å gripe inn i den materielle jussen som tilsynelatende skulle vært regulert av § 22-13. Det er jo der det er regulert frister for når det må settes frem krav for at det i det hele tatt skal oppstå en fordring på ytelsen. Etter tre måneder har toget gått, med mindre unntaksvilkårene i treårsregelen i syvende ledd er oppfylt. Har det med § 22-14 fjerde ledd vært meningen å gi et unntak fra unntaket, og utvide adgangen til å flytte virkningstidspunktet tilbake i tid?
Folketrygdloven § 22-17 kan tyde på det. I denne bestemmelsen er det gitt regler om renter ved etterbetaling, og bestemt at det ytes renter ved etterbetaling som er gjort i medhold av § 22-13 sjuende ledd og § 22-14 fjerde ledd. For at det i det hele tatt skal oppstå en «etterbetaling» etter § 22-14 fjerde ledd, må det vel forutsettes at man har endret virkningstidspunktet for ytelsen? Alternativt må man holde fast på at § 22-14 fjerde ledd bare regulerer foreldelse. Ordinær foreldelse reguleres av første og andre ledd, og gir ikke rett til renter. Hvis NAV lar være å utbetale i to år og elleve måneder, og man så får ytelsen «etterbetalt», har man altså tilsynelatende ikke rett på renter. Samtidig oppstår jo ikke fordringen før vedtaket er fattet. Det omfatter også vedtak som fattes med hjemmel i § 22-14 fjerde ledd, hva enn den er ment å regulere. Hvilken virkning får da § 22-14 fjerde ledd, og i hvilke situasjoner kan det være gjort en «etterbetaling» etter dette leddet, slik at det oppstår rett til renter?
Slik sett kan man kanskje nærme seg problemstillingen fra en annen innfallsvinkel. Folketrygdloven § 22-13 oppstiller skranker for hvor lang tid tilbake NAV kan innvilge trygdeytelser. Folketrygdloven § 22-14 regulerer hvor lenge etter at vedtaket er fattet de plikter å utbetale. Dersom folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd bare skal regulere hvor lenge etter vedtaket NAV plikter å utbetale, må man kanskje forstå dette leddet slik at foreldelse i noen tilfeller begynner å løpe før et vedtak er fattet.
Eller: At foreldelsesfristen også begynner å løpe ved avslagsvedtak?
Det gir heller ikke veldig god mening, etter mitt syn. Da måtte man sett for seg at avslaget på sykepenger i 2017 innebærer at foreldelsesfristen begynner å løpe for en fordring som ikke har oppstått. Så kunne man tenkt seg at § 22-14 fjerde ledd åpner for at kravet likevel ikke er foreldet, fordi avslaget skyldtes feil hos NAV, og dermed er regulert av § 22-14 fjerde ledd. Dette gir heller ingen veldig god mening, synes jeg.
Dette må jeg tenke mer på.
Hører gjerne fra andre med strøtanker eller sterkere meninger om dette!