Helland, Livet på landet, Poteter, Prosjekt Potet

Prosjekt potet

Prosjekt Potet ble sendt til og publisert i nettmagasinet Harvest i 2014. Senere er teksten plassert bak betalingsmur hos Harvest, så da legger jeg den åpent ut her – i originalversjon, og med flere bilder og videoer.

Det begynte med atten poteter i en jordhaug. Ti måneder senere er jeg forvirret. Vi er generasjon lydig. Vi skal følge lønnsomheten, ikke lysten. Eller?

Før hjalp jeg morfar. Så hjalp han meg. Nå må jeg snart slå de selv.

Antagelig var det bare et innfall, en av de strøtankene som dukker opp iblant. Jeg innså at jeg aldri hadde sett poteter bli til. Jeg har bare kjøpt de på butikken. Spist de til middag. Kastet de når de har blitt kjøleskapsskrukkete. Men potetene kommer fra et sted, de også. Hvordan ser det ut? Hvordan blir plantene? Trenger de mye stell og pass? Hvor mange poteter får man egentlig igjen for hver potet man putter i jorden?

Jeg studerer jus i Oslo og bor på tjueni kvadratmeter på Tøyen. Jeg har ingen steder jeg kan plante poteter. Men morfar har. Han bor fremdeles på det lille småbruket i sunnmørsfjorden, i det røde huset ved låven. Fra stuevinduet har han utsikt til fjordene og fjellene jeg synes jeg kjenner som jeg kjenner gode venner. Jeg husker at det var sauer på låven da jeg var liten. Hver sommer har vi fortsatt å slå de små jordene, selv om sauene forsvant. Før hjalp jeg morfar. Så hjalp han meg. Nå må jeg snart slå de selv.

På låven står de to gamle traktorene, røde de også. 1953- og 1954-modell Farmall Cub, laget for å erstatte en hest hver, men ikke særlig mer. Med ni hestekrefter under panseret tok det ikke lang tid før de ble for små for det norske jordbruket, selv på 50- og 60-tallet. Men hos morfar får de leve videre. De passer helt perfekt til vårt bruk.

Vår: Første poteter i jorda

Mobilbildet sier at det var den 5. mai 2013, om ettermiddagen, at de første potetene kom i jorda.

Potetbedet: i mai

Jeg og mamma var på besøk hos morfar, og etter flere måneder med løsprat om poteter skulle planen endelig settes ut i live. Vi grov opp en liten jordflekk i et hjørne av hagen, ved siden av flaggstangen og epletreet, nedenfor tørkestativet og plommetreet. Seks rader med tre poteter i hver, deretter litt jord over, og en trillebår med gammel sauemøkk fra den gamle fjøskjelleren. Er det virkelig så enkelt, tenkte jeg. Er det så enkelt å lage mat? Kan man putte en potet i jorda og få fem eller åtte poteter igjen på en sommer? Det er mye bedre rente enn i banken.

Kan man putte en potet i jorda og få fem eller åtte poteter igjen på en sommer? Det er mye bedre rente enn i banken.

Sommer

Plutselig går jeg nesten en hel sommer rundt i landskapet der oppe, i gummistøvler og kjeledress

Jeg reiste hjem igjen til Oslo. Dagene og ukene gikk. Snart var eksamen tilbakelagt, og en lang sommer ventet. Uten annen sommerjobb enn den jeg tok på meg i det nettbaserte enpersonforetaket mitt, pakket jeg kofferten og reiste tilbake til sunnmørsfjorden.

Morfar har blitt eldre. Sist høst fylte han 85, og fikk en ipad han sjekker værmeldingen og ubesvarte anrop på. Hoften er blitt verre, og selv om det er mye han vil blir det vondere å komme seg ut i verden. Huset trengte et malingsstrøk, plenen måtte klippes, kanskje burde også gjerdene ved naustvegen sjekkes, så ikke sauene fra nabogården tråkker inn.

Plutselig går jeg nesten en hel sommer rundt i landskapet der oppe, i gummistøvler og kjeledress, over jordene og grusvegene, gjennom hagen og ned til fjorden. Hver morgen når jeg tråkker ut i sollyset og verden tar jeg en sving bort til potetflekken i hagen, hver kveld når jeg kommer tilbake gjør jeg det samme.

Der det i mai var noen hull i jorda, har det i juni kommet grønne spirer opp. Noen store, noen små. Noen vokser godt, andre strever seg frem. Så kan man stå der en stund, over potethaugen, og lure på hva som skjuler seg der nede, under jorden. Blir det mat av dette? Har de det godt? Kan jeg gjøre noe nå? Burde jeg gjødsle noe, vanne noe? Hyppe litt? Har virkelig noen stått som dette over alle potetene jeg spiser til vanlig også?

Hagen til morfar er en matmaskin

Å lage mat er en tålmodighetsjobb.

Det ser enklere ut på TV og i butikken. Fjordlandboksene har tilberedningstiden angitt i minutter, og i min tilværelse så langt har jeg tenkt at alle fornuftige middagsretter kan tilberedes på maksimum en time.

Dette tar langt mer tid. Jeg kan ikke se potetkålen vokse fra morgen til kveld, eller fra dag til dag. Men når ukene går og jeg blar meg tilbake i mobilbildegalleriet ser jeg det allikevel, og jeg blir forundret som jeg har trodd at bare barn eller gamle mennesker kan bli det. Tenk at man kan putte mat i jorden, og få mer mat tilbake. Tenk at hagen til morfar er en matmaskin!

Sensommer sulten på mening

Etterhvert tar sommeren slutt. De siste dagene bruker jeg på å lage saft, syltetøy og ripsgele som kan lagres og spises gjennom året som kommer. Så reiser jeg tilbake til Oslo, til enda et langt semester med juss.

Jeg reiser så ofte jeg kan til morfar utover høsten også.

19. juni

Tenk at man kan putte mat i jorden, og få mer mat tilbake!

28. juni

Jeg klarer aldri helt bestemme meg om det viktigste er hva jeg reiser fra, eller hva jeg reiser til. Det føles godt å bo i byen, å få studere jus, et fag med betydning, en profesjon, et håndverk. Men gir det meg nok? Får jeg brukt meg nok?

Jeg blir aldri møkkete på hendene i byen, og ryggen gjør vondt av stillesitting, ikke hardt arbeid.

Jeg blir aldri møkkete på hendene i byen, og ryggen gjør vondt av stillesitting, ikke hardt arbeid. Skal man holde kroppen ved like i byen må man gå inn og late som at man er ute, gå i treningsstudioer og svømmehaller for å løfte og dytte og løpe og svømme. På landet går man ut, til frisk luft og sjø, trær og bratte bakker, og bruker kroppen på ordentlig.

Jeg har alt jeg trenger her i byen. Jeg kan kjøpe mat på butikken på hjørnet, varmen stiger opp av gulvet av seg selv, bussen går hvert femte minutt, og det er aldri mangel på noe. Jeg trenger ikke planlegge verken mat eller aktiviteter eller logistikk.

Men så er det noe som mangler allikevel.

Det slår meg som rart, som irrasjonelt, som ineffektivt, denne trangen til å reise bort igjen, til å plante flere poteter, til å hugge mer ved, fiske mer fisk. Kanskje det handler om å gjøre det vanskeligere for meg selv? I byen er ingenting egentlig nødvendig. Da blir ikke jeg nødvendig heller. Jeg kan leve et friksjonsløst og strømlinjeformet liv i byen. Men hva skal jeg bruke meg til da? Hvor ligger de praktiske utfordringene? I tidsklemma? Hva skal gi hverdagen mening?

Tid for høsting

Sommeren er lang der, i sunnmørsfjorden. I de lyseste månedene er det bare såvidt solen går ned, og det blir aldri mørkt. Men dag for dag slukes sola av havet en anelse lenger mot sør. Dag for dag blir det kaldere og mørkere. Og snart er det blitt høst i år igjen.

Tilbake i Oslo går jeg turer i parken og husker sommeren. Det sterkeste minnet er følelsen hver kveld, av én del tristhet og én del glede.

Tristhet over at dagen tok slutt mens det fortsatt var så mye mer jeg ville gjøre. Glede over at en ny dag ventet bare noen timer unna. Glede over at kroppen var sliten og øm, over å føle meg sterk, flittig og flink. Glede over at så mange av sansene var blitt tilfredsstilt bare på en dag, på bare noen timer. Følelsen av arbeid mot hendene, lukten av beis og traktorbensin, av frisk luft og sjø. Femminutterne med utsikt til de mest majestetiske fjellene og fjordene jeg kan tenke meg, og stadige blikk etter min venn havørnen som iblant glir sakte forbi der oppe i det blå. Lydene, eller fraværet av dem, av vind, fugleskrik, og stillhet. Idet kroppen synker ned i madrassen føler jeg både balanse, velvære og harmoni.

Mennesket blir mindre her enn i byen, det føles tydelig at det er mennesket som er på besøk i naturen. I byen er det omvendt.

Men mest av alt glede over tiden, over tempoet, over ventingen. Poteter vokser i sin egen fart. Beis må tørke av seg selv. Vil jeg på butikken tar det et kvarter i bil hver vei, og har jeg glemt noe må det vente til en annen gang. Mennesket blir mindre her enn i byen, det føles tydelig at det er mennesket som er på besøk i naturen. I byen er det omvendt. Overalt hvor noe ser ut som natur er det menneskene som har laget det til, over tykke lag av betong og tuneller. Det føles mer ekte, dette her, det føles mer på ordentlig. Mindre som et skuespill, mindre som et venterom. Det er færre lag mellom meg og det som gir mening. Her kan livet begynne.

Mobilbildene er min loggbok. 15. september graver vi potetene opp av jorda, og spiser de sammen med egenfisket og nystekt makrell.

Potetene mine ble ikke så store, men de ble mange, og de ble gode. Fantastisk gode, om jeg skal si det selv. Kanskje smaker de bedre for meg enn for de andre, men det gjør meg egentlig ikke så mye.

Mer høst: Storbonden i neste sesong

Når årets poteter er spist opp må neste års poteter planlegges. Jordhaugen i hagen kan gjøre seg godt. Men hadde det ikke vært enda bedre med enda flere? Kan jeg gjøre dette mer ordentlig? Kan jeg få traktoren med på laget?

En plog!

Det er på den samme turen jeg oppdager den, den 15. september. På låven, i det dunkle lyset fra arbeidslampen over sirkelsagen, under en haug av gammelt trevirke, bak en slede fra hestetiden og noen sekker med ved. Jeg må lene meg frem for å se tydeligere, og vet ikke engang helt hva jeg ser etter. Men det er som jeg tror, og jeg kjenner at jeg blir glad og spent i hele meg.

Under det gamle skrotet finner jeg en enda større skatt. En plog! Jeg kjenner århundrer med erfaring og klokskap, prøving og feiling rase gjennom kroppen. Hvor mange poteter kan man ikke sette når man kan ploge et jorde med traktor istedet for å grave opp en jordhaug for hånd?

Det tar ikke så lang tid å rydde den frem, og snart står den der foran meg på låvegulvet. En enskjærs slepeplog fra Kverneland, støvete og skitten, og, skal det vise seg etter en prat med morfar, aldri brukt på denne gården, iallefall.

En gammel plog, og brukermanual på iPad

Jeg tørker den av som best jeg kan, smører den der det går an, og til min store glede og overraskelse kan jeg ikke lenge etter slå det fast, sikkert som banken: Den ser ut til å være i orden! Det som skal gå rundt går rundt, det som skal sitte fast sitter fast.

Det er ikke så mye man rekker på en liten helgetur til en sunnmørsfjord. Den første helgen rekker man å grave frem en plog. Den neste rekker man å prøvemontere den på traktoren, etter gamle bruksanvisninger man finner hos dedikerte entusiaster på nett.

Og endelig, den tredje helgen, hvis været holder og formen ellers er bra, har man kommet til premieren: Plogen kan prøvekjøres.

Generalprøve på plog

Jeg har kjørt mye på morfars 1953-modell Farmall Cub. Jeg har slått jorder og hentet ved, skrapt naustveger og kjørt høy og stein. Men jeg har aldri brukt en plog før. Noen kvelder med googling har gitt meg en slags ide om hvordan det skal gjøres, både generelt og med akkurat denne modellen. Men det er noe helt annet å sitte der selv, i førersetet, og lure på hvordan det vil bli. Hvordan skal de ulike spakene stilles i forhold til hverandre for et best mulig resultat? Hvor dypt vil jeg ploge? Har jeg montert den rett, og vil traktoren klare å trekke den gjennom jorden? Vil noe gå i stykker hvis jeg bruker den feil?

Det føles nesten som et overgrep, å skulle presse denne tunge innretningen av metall ned gjennom gresset, inn i marken

Det føles nesten som et overgrep, å skulle presse denne tunge innretningen av metall ned gjennom gresset, inn i marken, og å tvinge jorden opp og rundt, over seg selv. Kanskje blir det sånn at traktoren stopper, at plogen faller av, at dette ikke går, tenker jeg. Men det er greit det også. Det har vært morsomt frem til nå, uansett hva som skjer videre.

Det tar litt tid å sikte seg inn. Vi har kommet frem til at det må bli her, på attlega, jordet bak låven, i svak nedoverbakke, at forsøket må finne sted. Set yourself up for success, tenker jeg, idet jeg rygger meg inn til start. Det har til og med møtt opp publikum for anledningen. Min grandonkel fra nabogården stanser på sin daglige sykkeltur rundt bygda, og pensjonisten i nabohuset kikker innom på vei hjem fra fisketur. Sammen med morfar følger de spent med. Det er lenge siden noen har pløyd potetåker i bygda her.

Jeg gjør meg klar til å starte. Plogen senkes og vinkles litt ned, litt ekstra gass, og clutchen sakte, sakte ut. Traktoren gir et ekstra kremt, som om den strammer alle musklene og gir et ekstra skyv. Det er visst ikke bare jeg som er spent.

https://youtu.be/6pr-3p1ofl0

Den rister seg i gang, tungt og sakte, og jeg både ser og kjenner at det skjer: Plogen graver seg ned, jorden vendes! Plutselig hører jeg at jeg jubler, et seiersbrøl jeg aldri har hørt før og ikke trodde jeg hadde i meg. Jeg hopper opp og ned i førersetet og svinger meg tilbake til start. De andre kommer til, vi justerer plog og oppheng, lager fure etter fure, justerer igjen, prøver mer, lærer mer, pløyer mer.

Mange måter å være smart på

Det krever mye å studere jus. Man skal ha et klokt hode. Man må være smart, flittig, flink og strukturert, kreativ og konstruktiv.

Men det er noe annet å gjøre det selv, å bruke sansene til å lære, å se, føle, kjenne, lytte, jobbe.

Men det finnes så mange måter å være smart på, så mange måter å være flink og flittig på. Jeg kan lese om poteter i en bok, og tro at jeg vet hvordan det gjøres, jeg kan fylle hodet og hjernen med alt man noen gang har lært om dem.

Men det er noe annet å gjøre det selv, å bruke sansene til å lære, å se, føle, kjenne, lytte, jobbe. Å montere plogen, stille dybden. Vite hvordan boltene og mutrene må strammes for ikke å falle av på jordet, men samtidig komme av igjen når plogen skal av. Kjenne jorda mellom fingrene, trekke inn dype åndedrag av nysnudd jord. Vurdere hvor lenge potetene skal ligge, om de er umodne og må vente, eller om de råtner og bør opp. Å lære sakte, gjennom tid, av meg selv, av å prøve og feile.

Studiet finnes bare i tankene, i bøkene, på papir og på skjerm. Poteter er noe konkret. Jeg kan ta på de, lukte de, se de vokse. Jeg kan til og med spise de, for eksempel til fersk og nystekt makrell, på en helgetur til den lille sunnmørsfjorden. Jeg kan føle usikkerhet, frykt og nervøsitet over om de vil klare seg, om de vil vokse opp, om de vil bli mange eller få, store eller små. Jeg kan føle meg ydmyk og liten, prisgitt en klode og et univers jeg ikke har kontroll over, hvor jeg bare kan gjøre så godt som jeg kan. Ingen mennesker styrer dette her. Kommer det nok regn? For mye regn? Kommer det råte eller ugress, eller nabokatter og fugler for å grave de opp? Jeg kan føle glede og stolthet når de høstes, over at de smaker godt, over at jeg har vært med på å skape noe som ikke fantes fra før, at jeg har brukt autonomien min til noe bra, noe nyttig, noe konkret. Jeg kan føle tilhørighet over å bruke jorda til noe, den jorda morfar og hans forfedre har stelt og passet på i år etter år.

Hvem er jeg egentlig nå?

Men hvis det er dette som gir meg glede, er det ikke dette jeg burde bruke livet mitt på? Kan jeg overleve et liv på kontor som jurist når jeg i en avkrok av hjernen og et sidespor i kroppen kan huske spenningen og slitet med å prøve å få mat til å gro, gleden av å være så nær naturen og jorden vi bor på, av å få bruke hele meg, og ikke bare hodet? Sviker jeg meg selv hvis jeg gjør noe annet her i livet enn det jeg liker aller best?

Kan noen ha bruk for en virkelighetsfjern dagdrømmer som meg i en ordentlig jobb?

På studiet føler jeg meg omgitt av målbevisste karrierejegere, og samtlige jobbannonser ser ut til å etterlyse personer som er ambisiøse, hardtarbeidende og sneversynte på grensen til det selvdestruktive. Jeg er mer opptatt av hvordan jeg har det med det jeg gjør, enn å kunne skrive de rette tingene på CVen min. Jeg vil være et helt menneske. Er det egentlig plass til meg i et yrkesliv som det jeg går i møte? Kan noen ha bruk for en virkelighetsfjern dagdrømmer som meg i en ordentlig jobb?

Vinter: En harv må til

Det er februar. Det har gått ti måneder siden potetene gikk i jorda for aller første gang, og fem siden de kom opp. Tiden har gått både sakte og fort siden da.

Den lille jordflekken jeg pløyde ble bra, men trengte fortsatt mer arbeid før potetene kunne graves ned. Jorda ble snudd, men lå i store og tunge skavler nedover marken.

Jeg lærte at det var noe som het å harve, og at det var det som måtte gjøres etter pløying. Gjennom høsten og vinteren var jeg på nippet til å kjøpe både en og to harver på finn.no, på Lesja og i Sogn. Etter en realitetsorientering om prisene på storkollifrakt måtte jeg innrømme nederlag.

Jeg er i ferd med å bli en hippie, tenkte jeg. Penger fungerer ikke lenger som verdienhet for meg.

Lenge så det mørkt ut. Men så, på en søndagstur over en nabogårdsplass hos morfar, snudde lykken. Halvveis under en jordhaug fant jeg en harv som ikke var blitt brukt på noen år. En liten stund senere kunne jeg erklære meg lykkelig eier av en gammel og rusten harv, den minste som finnes – perfekt til morfars 1953-modell Farmall Cub.

For pengene jeg brukte på harven kunne jeg kjøpt mer enn 350kg poteter. Allikevel nølte jeg ikke et sekund. Jeg er i ferd med å bli en hippie, tenkte jeg. Penger fungerer ikke lenger som verdienhet for meg. Gleden av å eie en harv er så mye større enn verdien av det pengebeløpet jeg ga fra meg. Ingen annen bruk av disse pengene kunne gitt meg mer mening.

Generalprøve II: Harv

Tælen i jorda var ikke gått da harven kom til gards. Men jeg klarte ikke vente allikevel. Pløyeprosjektet ble gjentatt, men denne gangen med en harv. Morfar fulgte med fra stuevinduet. Jeg rygget meg til og var forberedt på at det ikke ville gå bra. Men det gjorde det, forholdene tatt i betraktning. Traktoren klarte belastningen, harven fikk godt tak.

https://youtu.be/SixIqctR5n4

Det må fortsatt harves mer når tæla har gått. Men alt fungerte som det skulle. Og bare på noen minutter lærte jeg allerede mye. Om festet av staget mellom harven og traktoren, vinkelen på harven, om forholdet mellom fart og dybde. For hver gang jeg tok harven av og monterte den på igjen gikk det enda litt raskere, enda litt lettere.

Evig syklus

Kanskje ville vi kastet mindre mat alle sammen, om vi lagde mer av den selv?

De første potetene ble gode. De ble små, men mange, der i jordhaugen i hagen. Og følelsen som fulgte med, var noe eget. Selvdyrket mat. Jeg ville passe på å ikke ta opp flere enn vi trengte, og ville ikke kaste de som ble til overs for alt i verden. Jeg visste ikke at man kunne ha et nært forhold til poteter. Men man kan visst det.

Kanskje ville vi kastet mindre mat alle sammen, om vi lagde mer av den selv? Om vi ikke kunne hente den ut i uendelige mengder i en neonbelyst butikk på nærmeste hjørne, men måtte jobbe litt for den også? Grave noen hull, stelle noen planter. Kanskje hadde vi hatt godt av litt mindre overflod?

Jeg tror iallefall det. Og når våren kommer, eksamen er tilbakelagt, og sola har varmet jorda, skal jeg tilbake, til den lille sunnmørsfjorden, til huset og den røde låven, til jordflekken jeg har laget helt selv. Da skal jeg harve mer, og jeg skal plante. Både poteter og gulrot.

Og senere skal jeg høste.

Published by Eivind

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *