I en femmedlemskjennelse (TRR-2020-1983) har Trygderetten endret langvarig praksis, slik at den ikke lenger vil ta stilling til trygdesaker der dette bare har betydning overfor andre enn de som er part i saken. Mer konkret handlet saken om hvorvidt et krav om endret yrkesskadeandel i en uføretrygd skulle vurderes av Trygderetten, når endringen ikke ville ha betydning for størrelsen på utbetalingen fra Nav, men bare for hvilken utbetaling vedkommende vil få fra sitt forsikringsselskap, som ikke var part i saken.
For Trygderetten ble dette et spørsmål om det forelå rettslig interesse til å få saken avgjort etter trygderettsloven § 2.
Sakens faktum og bakgrunn
Saken gjaldt en kvinne, som var innvilget uføretrygd der 70% av uførheten var ansett som følge av yrkesskade. Kvinnen krevde at 100% av uførheten måtte betraktes som yrkesskade. Kvinnen var enig med Nav i at en innvilgelse av dette ikke vil gi henne høyere uføretrygd fra Nav. En slik økning ville imidlertid føre til at kvinnen fikk høyere utbetaling fra sitt forsikringsselskap via avtalen som fulgte med hennes tariffavtale, siden forsikringsavtalen innebar at Navs vurdering av hennes yrkesskadeandel skulle legges til grunn for forsikringsselskapets utbetaling.
Trygderetten har i følge kjennelsen hatt lang praksis for å behandle slike saker, med utgangspunkt i TRR-2006-2717. Praksis må antas å være lagt om som følge av denne femmedlemskjennelsen.
Trygderettens vurdering
Trygderetten delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet på tre rettsmedlemmer vedgikk at kvinnen hadde en økonomisk interesse, og dermed også en teoretisk rettslig interesse, i å få sitt krav avgjort. Denne interessen lå imidlertid utenfor både folketrygdsystemet, og overfor en annen part, enn Nav, siden utbetalingen fra Nav ville forbli den samme selv om kvinnen fikk medhold i sitt krav.
Fra flertallets votum:
Flertallet mener det vil være uheldig om utenforstående skal kunne «påføre» NAV og Trygderetten saker ved å knytte plikter og rettigheter opp mot vedtak NAV fatter. Enn mer gjelder dette parter som har latt NAVs vedtak få avgjørende betydning uten å ha plikt til det, slik det vil fremgå under at flertallet mener er tilfellet for As erstatningskrav etter tariffavtalen.
Flertallet er også av den oppfatning at det vil være uheldig om Trygderetten avgjør saker som i realiteten dreier seg om krav mot andre motparter enn den som etter trygderettsloven er motpart. Disse motpartene vil i så fall være avskåret fra å fremme anførsler i egen sak.
I denne saken er det klageinstansen, og ikke As arbeidsgiver eller [forsikringsselskap], som er As motpart, til tross for at tvisten i realiteten gjelder erstatning etter hovedtariffavtalen. Dette taler med styrke mot at Trygderetten realitetsbehandler anken hennes.
Flertallet kom til at kvinnen ikke hadde rettslig interesse i å få prøvet sin sak for Trygderetten, og avviste anken fra behandling.
Mindretallet la blant annet vekt på den langvarige trygderettspraksisen som forelå, at anførselen om ankenektelse kom sent i prosessen og at kvinnen dermed hadde ventet forgjeves i nesten to år på å få saken sin avgjort, og at slike saker på grunn av prosesskostnader neppe vil bli reist for de ordinære domstolene.
