I NRK og i sosiale medier har både Forbrukertilsynet og utallige fotografer gitt inntrykk av at de fleste bilder nå må merkes som retusjerte, etter at den nye lovbestemmelsen om dette er trådt i kraft. Men loven går neppe så langt som det er gitt inntrykk av, og det er neppe så mange bilder som må merkes.
De fleste har merket seg lovens krav om at bilder må merkes dersom «en kropps fasong, størrelse eller hud er endret». Mange påpeker at hudtonen endrer seg når man justerer kontrast og lys/skygge på et bilde, og ment at bildene derfor må merkes. Men det er viktig å være klar over at kravet til merking bare gjelder dersom endringen er gjort ved «retusjering eller annen manipulering». For å vite hvilke bilder som må merkes, og hvilke som ikke må merkes, er det altså nødvendig å avklare hva som er «retursjering» eller annen «manipulering», og hva som ikke er det.
Forskjell på eksponering og retusjering
Utgangspunktet bør ligge i lovens ordlyd og en naturlig, språklig forståelse av denne. Loven regulerer fotografitekniske spørsmål, og dermed er det også naturlig å se hen til teknisk og språklig forståelse knyttet til fotograferingens domene.
Etter mitt syn er det helt sentralt å skille mellom eksponeringen av et bilde på den ene siden, og retusjering og ettertidig manipulering på den andre.
Med «eksponering» kan man sikte til ulike ting. Tradisjonelt eksponeres et bilde idet lukkeren på et kamera åpner seg, og slipper lys inn på bildebrikken (eller filmen, ved analog fotografering). Mengden lys som slipper inn, avgjør hvor lyst eller mørkt et bilde blir. Dette kan justeres idet bildet tas, blant annet ved å endre blenderåpning og lukkertid. Med mobilbilder og kompaktkameraer skjer alt dette automatisk. Med mer profesjonelle kameraer kan dette i tillegg justeres manuelt. Tradisjonelt sett har det å «ta» et bilde vært ensbetydende med denne «eksponeringen» – vi trykker på knappen, og lagrer et bilde av det som befinner seg foran linsen, med det lyset og mørket som slapp inn til bildebrikken/filmen med de kamerainnstillingene som ble brukt der og da.
Men på moderne digitale kameraer lagres det nok data om lyset som slippes inn, til at flere av disse parameterne kan endres også etter at bildet er tatt. Dette gjøres ved at man lagrer rådata, i såkalte råfiler, på kameraet. Disse overføres til en datamaskin, hvor man etter at bildet ble «tatt» også i noen grad kan justere hvor mye av det lagrede lyset som skal vises i bildet, om det skal vises proporsjonalt mer av det lagrede lyset i mørke områder enn lyse områder av bildet, hvor sterk kontrast det skal være mellom mørke og lyse deler av bildet, og lignende.
Ettertidig justering av eksponeringen er ikke retusjering eller manipulering
Dette høres moderne ut, men er ikke egentlig noe annet enn hva man alltid har gjort. Også ved analog fotografering er det vanlig å overføre bildet fra lagringsmediet, altså negativfilmen eller positivfilmen, til et visningsmedie, altså et fremkallet bilde. Dette gjøres ved at man lyser gjennom negativet, og projiserer bildet som er lagret på et papir innsatt med kjemikalier. Disse gjør at områder med mye lys blir mørke, og lite lys blir lyse. Denne prosessen må foregå i mørke for at ikke lyset i rommet skal påvirke prosessen, derav navnet mørkerom. Etter at bildet er overført til papiret, senkes papiret i en kjemikalieløsning som stopper prosessen, og som gjør at bildet ikke lenger endres når det utsettes for lys.
Også i denne prosessen var det mulig å til en viss grad kompensere for feil i eksponeringen. For eksempel kunne deler av et bilde gjøres lysere eller mørkere ved en teknikk kalt «dodge and burn». Dette innebar at man i korte glimt dekket over deler av negativet, slik at disse delene av papiret ikke ble utsatt for like mye lys fra negativet som andre. På den måten kunne deler av et bilde eksponeres forskjellig fra andre deler av samme bilde.
Etter mitt syn må disse delene av fotografiprosessen anses for å være «eksponering» av et bilde, og ikke verken retusjering eller manipulering. Dermed kan disse justeringene ikke være omfattet av lovkravet om merking, og bilder som bare er behandlet på denne måten trenger ikke merkes.
Lovens formål er ganske klart
Dette underbygges etter mitt syn av forarbeidene til loven, hvor det går klart frem at endringer som er gjort ved andre virkemidler enn retusjering og manipulering, ikke er omfattet: «Endringer i personen som fremgår i reklame kan skyldes andre virkemidler enn retusjering/manipulering, som botox eller kirurgiske inngrep, eller lyssetting da reklamen ble laget. Slike endringer omfattes ikke av merkeplikten.» Når omfattende tekniske virkemidler som kirurgiske inngrep og lyssetting da bildene ble tatt faller utenfor lovbestemmelsens virkeområde, må det være rimelig å mene at selve det å «ta» et bilde, eksponeringen av et bilde, også faller utenfor.
Også lovbestemmelsens formål taler klart for at justering av eksponeringen ikke kan medføre merkeplikt. Ifølge forarbeidene er formålet med merkekravet å vise tydelig når personer i reklame er «fikset på», at reklamen viser et «feil bilde av virkelige personer», og å motvirke kroppspress og seernes ønske om å gjøre «mer inngripende og (lang)varige endringer i eget utseende». Eksemplene som nevnes er at «muskler er gjort større, «sixpack», midje smalere, større/mindre byste, større/mindre rompe, lengre hals, armer og bein, smalere/bredere ansikt, mindre/større nese, mindre/større øyne, forstørrede lepper». Forarbeidene nevner eksplisitt at fjerning av røde øyne og retusjering av hår ikke er omfattet.
At man justerer eksponeringen av et bilde i ettertid, har ingen innvirkning på disse formålene, og skiller seg helt klart og åpenbart fra de eksemplene som er nevnt. Tvert imot vil en overdreven merking av bilder der personene på bildet ikke er retusjert eller manipulert, ødelegge for lovbestemmelsens formål. For det første ved at det likevel ikke blir tydelig for seeren at en kropp faktisk er endret digitalt, og for det andre ved at man likevel ikke kan stole på at et slikt merke betyr det det er ment å bety. Dette er også lovgiver inne på, når det i forarbeidene står at en for omfattende merkeplikt vil kunne bidra til at merkingen mister sin effekt.
Glidende overgang til retusjering og manipulering
En utfordring med digital fotografering er at denne prosessen med å «eksponere» et bilde, gjøres i samme digitale verktøy, og som regel på samme arbeidsflater, som verktøy som går lenger i retning av det vi normalt tenker på som retursjering eller manipulering. Det er vanskelig å gi noen enkel og tydelig definisjon på hva som må anses som eksponering, og hva som må anses som retusjering eller manipulering i et slikt tilfelle. Det vanskeligste tilfellet vil være der hud gjøres glattere, mykere, eller en annen farge, for å fremstå mer tiltalende. Kanskje kunne loven vært enklere å forstå og praktisere hvis denne typen endringer ikke var omfattet av merkeplikten i det hele tatt. For det første fordi slike endringer i hudens utseende kan fremkalles av hvordan bildet eksponeres, og slik sett ofte vil falle utenfor det som menes med retusjering eller manipulering. Og for det andre fordi slike justeringer, i alle fall i grensetilfellene, vil være nokså harmløse.
Klart innenfor hva som må regnes som retusjering og manipulering må etter mitt syn være de tilfellene der kroppen eller deler av kroppen flyttes i bildet. Fototeknisk kunne dette kanskje vært vurdert ved om kroppen eller deler av den fyller andre pixler enn de gjorde da bildet ble eksponert.
Eksempler på dette kan være der kroppsdeler gjøres smalere, neser får en annen bue, kviser og urenheter i huden fjernes (hvor «kvisen» i så fall må anses som en kroppsdel som ikke lenger fyller de samme pixlene den gjorde da bildet ble eksponert), eller der øyne flyttes, smil justeres, hår endres eller fjernes, osv.
Dette ser også ut til å være lovgivers formål, når de i forarbeidene skriver at alle manipuleringsteknikker som medfører «at en persons utseende avviker fra virkeligheten» må omfattes av merkeplikten. Det sentrale er ikke hvordan bildet er eksponert og endret, men om og hvordan personen på bildet er endret etter at bildet ble tatt.
Sikkerhetsventil i lovens tredje ledd
En slik forståelse av loven vil bety at de «vanlige» og «dagligdagse» justeringene enhver fotograf i våre dager gjør av et bilde, ikke vil fremkalle merkeplikt. Dette vil etter mitt syn være i tråd med lovens ordlyd og lovbestemmelsens formål. Det underbygges også av bestemmelsens tredje ledd. Her går det frem at man ved vurderingen av om merkeplikten er overtrådt, skal legge vekt på om markedsføringen, på grunn av utforming, format, omfang eller andre virkemidler, fremstår som «særlig påtrengende». De færreste av oss vil oppfatte det som «særlig påtrengende» at en fotograf lyser opp et bilde slik at detaljer i ansiktet synes bedre, uten at noen av kroppens egenskaper i seg selv er forandret. Noe annet vil være tilfelle der kroppen i seg selv er endret eller justert, utover hva fotografen kunne fått til ved eksponeringen av bildet.
Etter mitt syn kan ikke denne forståelsen av lovbestemmelsen svekkes av at forarbeidene omtaler retusjering på klønete vis. I forarbeidene er retusjering omtalt som «endring som foretas etter at et bilde eller en film er tatt». Også «filter» som legges på «før bilde eller film tas», skal være omfattet, og filterfunksjonen i Snapchat er omtalt.
En mulig grunn til at denne uttalelsen er forvirrende, er at forarbeidene ikke avklarer hva de mener med at et bilde er «tatt». Etter mitt syn har det ingen betydning om forhåndsvisningen i Snapchat viser hvordan bildet kommer til å bli seende ut med ulike filtre. Lyset som trenger inn gjennom kameraets linse og lagres på bildebrikken er det samme, selv om bildet i sanntid på mobiltelefonen endres og vises frem med et filter. Med den forståelsen av at et bilde er «tatt» som er omtalt over, er det en teknisk og fysisk umulighet at bildet kan påføres et filter «før» bildet er «tatt». Dersom forarbeidene hadde vært tydeligere på dette, kunne det også vært enklere å få frem poenget: At påføringen av et filter på bilde eller film kan være omfattet av merkeplikten.
Oppsummert: Merkeplikten er ikke så omfattende som fryktet
Etter mitt syn kan ikke loven forstås slik Forbrukertilsynet i følge NRK forstår den, og heller ikke slik de mange opprørte fotografene forstår den. Lovens ordlyd setter grensen for hva plikten kan innebære, og lovens ordlyd oppstiller to vilkår for at merkeplikten skal inntre: For det første at «en kropps fasong, størrelse eller hud er endret», og for det andre at dette er skjedd ved «retusjering» eller «annen manipulering». Justering av hvordan et bilde er eksponert, selv om dette gjøres på en datamaskin i stedet for direkte i kameraet, kan ikke være omfattet av dette.
