Det ser ut til at en av delene i færingen har sprukket opp – pinnen som står på tvers helt fremmerst i båten, med en arm opp til hver av båtsidene.
Om jeg skjønner dette blogginnlegget riktig, bør disse delene skjæres ut av en fururot:
Et første innlegg om færingen
Det blir ikke noen båtblogg, dette. Ingen tradisjonshåndverkblogg heller. Jeg trenger bare et sted å samle notater – for klarer vi kanskje å sette i stand den gamle færingen igjen?
Vi vokste opp med den gamle færingen, kjøpt i Tresfjorden på 60-tallet og slept til Samfjorden etter motorboten til Petter. Vi var her alle ferier da vi var små, og hang etter morfar når det skjedde ting, på land og på sjøen. I færingen har vi hatt utallige timer med garn, teiner, dorging, fredlige kveldsturer og strabasiøse hjemturer i plutselig uvær og tåke, fra vi var små til vi var blitt store. På sett og vis er den som et familiemedlem, tett knyttet til minner og historier fra tiden vi selv har hatt på jorden, og på sitt vis viktig i alt som har formet oss til de vi er idag.
Båten trengte stell og vedlikehold, og morfar har passet godt på den. Men etterhvert har den kanskje ikke fått alt den burde. Da pandemien traff, piplet det vann inn selv etter at den hadde trutnet. Og en plastbåt ble kjøpt inn i stedet. Færingen ble satt i naustet, under en presenning.
Men det blir jo ikke det samme med en plastbåt. Så har vi lurt, litt etter litt, om det kunne la seg gjøre – om vi kunne finne frem igjen færingen, undersøke hvor den hadde det verst, og om vi klarer å rette opp det som trengs.
Men vi er jo ikke båtbyggere eller hendige noen av oss. Vi vet ikke helt hva vi driver med, men vil prøve å lære underveis. Så her er bare et første innlegg, for å samle noen notater og kilder så langt. Så får vi se om det blir flere innlegg etterhvert.
Det viktigste blir kanskje å reparere saumene. Jeg famler etter ord for det meste, og bruker antakelig flere av dem feil. Men saumen er altså naglene som holder treverket sammen. Saumen består av klinkede nagler. De ruster, for de er laget av jern. Vi må banke på hver enkelt, og høre om de høres sunne ut. Og bytte ut de som høres dårlige ut.
Vi har funnet en liten pose med reservenagler i kjelleren, men butikken de lå i ble lagt ned i 2002. Andre butikker har kanskje – for eksempel Hovedsmann.no. Ellers kan det hende Hardanger Fartøyvernsenter vet hvor man kan få tak i?
Noen nettsider jeg har funnet beskriver fremgangsmåten for nagling på en fin måte. Spesielt et innlegg fra tidligere stipendiat Berit Osmundsen hos Norsk Håndverksinstitutt, om klinking og klinkeverktøy.
På facebook ligger det også en video som viser klinking.
På lokalhistoriewiki ligger et innlegg om båtbygging i Bjørkedalen, utenfor Volda. Der brukte de også Storebåtsvogna, som virker kul.
På youtube fant jeg en video om Prosjekt Åfjordsbåt – bygging av fembøring og færing.
Så får vi se hvordan det går. Kanskje kan vi få færingen på vannet igjen, og uten at er like redd for at den skal gå under med oss i.
Bryter Helthjem loven når de nekter å erstatte tapte pakker?
Helthjem nekter å betale erstatning for pakker som skal sendes, men blir borte fra postkassen før budet har hentet pakken. Men har de lov til det? Nei, mener jeg. Etter klage til Forbrukertilsynet og en strevsom prosess ga Helthjem seg, og betalte. Men hvem som har rett om jussen er fortsatt et åpent spørsmål. Har du også en pakke som er forsvunnet før budet har hentet den, får du kanskje noen tips i innlegget her. Er du over snittet interessert i post-juss, er det også bare å lese videre.
Hva som skjedde
Vi ryddet i heimen, og la ut et tranchersett på finn. (Vet du ikke hva et tranchersett er? Det visste ikke jeg heller. Det er en stor kniv og gaffel som man bruker til å skjære opp og servere f.eks store kjøttstykker med.) Noen kjøpte tranchersettet for en tusenlapp, og ønsket det sendt med Helthjem. Vi ordnet alt sammen via finn sin «Fiks ferdig»-løsning.
Så fikk jeg SMS fra Helthjem om at pakken måtte legges i den ulåste postkassen vår senest klokken 23.00 samme kveld. Det gjorde jeg. Neste morgen fikk jeg SMS fra Helthjem om at pakken ikke ble funnet av budet. Altså hadde den blitt borte fra postkassen før budet kom dit.
Jeg måtte gi beskjed til kjøperen om at varen var forsvunnet, og at handelen måtte avlyses.
Jeg meldte fra til finn og helthjem, og forventet å få erstatning for den tapte pakken – men der ble det raskt nedtur. Helthjem avslo kravet om erstatning, og mente at de bare må betale erstatning hvis pakken forsvinner etter at budet har hentet den. Det står det nemlig i Helthjem sine vilkår punkt 3c. Helthjem nektet derfor å betale erstatning for pakken.
Men helt så enkelt tror jeg ikke det er. Jeg tror Helthjem sine vilkår er i strid med loven, og må sees vekk fra – og at Helthjem må betale erstatning også når pakken forsvinner før budet har hentet den.
Postloven § 28: Når er pakken «innlevert»?
Jada, jeg vet det ikke er noen kioskvelter å skrive paragraftegn i overskrifter. Men jeg mener altså at postloven § 28 gjør Helthjem sine vilkår – og avslaget på erstatning – ulovlig.
I postloven § 28 står det nemlig:
«Tilbyderen skal betale erstatning for registrert postsending som skades eller går tapt i tiden fra innlevering til utlevering.»
Regelen i postloven § 28 kan ikke fravikes til ugunst for den som sender post. Det følger av postloven § 28 tredje ledd, og fremgår også av lovforarbeidene til bestemmelsen, i merknadene til § 28 i Prop. 109 L (2014-2015).
Hvis vilkårene til Helthjem gir dårligere rett til erstatning enn det som følger av loven, er vilkårene til Helthjem ulovlige. I såfall må vilkårene sees vekk fra, og loven må følges i stedet – og Helthjem må betale erstatning for pakker som er forsvunnet etter «innlevering».
Så da blir spørsmålet: Hva betyr det når det står i postloven § 28 at pakken går tapt i tiden etter «innlevering»? Når er pakken «innlevert»? Er det når jeg legger den i postkassa klar for henting? Er det klokka 23.00? Er det når budet henter pakken, senere på natten eller neste morgen?
Noen argumenter for at pakken er innlevert senest klokken 23.00
Jeg prøvde først å argumentere overfor Helthjem, i utallige eposter frem og tilbake. Da Helthjem fortsatt nektet å betale erstatning, reiste jeg sak for Forbrukertilsynet for å få erstatning for pakken som forsvant.
I klagen min til Forbrukertilsynet, skrev jeg dette om når pakken må anses innlevert:
«Etter postloven § 28 må tilbyderen betale erstatning for postsending som går tapt «i tiden fra innlevering til utlevering».
Jeg mener at pakken må anses «innlevert» senest klokken 23.00.
Jeg har gitt fra meg pakken på det sted og til den tid som er bestemt av helthjem, altså i min egen, ulåste postkasse klokken 23.00. Etter helthjem sine vilkår og instruksjoner er det ikke mulig å levere pakken andre steder, på andre måter eller på senere tidspunkt. Ved senere levering brytes leveringsvilkårene helthjem ensidig har fastsatt.
Fra det tidspunktet pakken er lagt i kassen, har jeg ingen råderett over pakken. Jeg har heller ingen påvirkning på når den faktisk blir hentet. Jeg kan ikke selv redusere risikoen for at pakken blir stjålet. Jeg har ingen informasjon om når budet kommer, og kan ikke legge pakken ut senere for å redusere risikoen for tap. Jeg kan ikke se postkassen fra huset slik at jeg kan følge med på om den blir borte. Det er uansett ikke praktisk mulig at alle som sender pakker med helthjem sitter vakt ved postkassene gjennom natten, til budet faktisk kommer.
Derimot er det helthjem som organiserer sin virksomhet, og har bestemt at pakken må legges i ulåst kasse senest klokken 23. Helthjem styrer egne bud, og bestemmer dermed også hvor lenge pakken blir liggende i ulåst postkasse. Grunnen til at pakken forlates i postkassen klokken 23, er at helthjem har satt dette tidspunktet som frist. Jeg har gitt fra meg pakken på det sted og til den tid helthjem har bestemt. Da mener jeg at pakken må anses innlevert i postloven § 28s forstand senest på dette
tidspunktet, og at helthjems erstatningsansvar etter loven inntrer.
Også andre hensyn tilsier at helthjem bør overta risikoen for pakken når den er lagt i postkassen. Helthjem må være klar over risikoen for at pakker kan forsvinne fra ulåste postkasser før henting, og for at det dermed oppstår tap. Henting og levering av pakker i private postkasser er kjernen av helthjems virksomhet. Risikoen for at pakker forsvinner er dermed en uungåelig og inkorporert del av helthjems forretningsplan. Det er ikke rimelig at de velter denne risikoen over på enkeltkunder. Helthjem kan pulverisere tapet for enkeltpakker på hele sin virksomhet, og beregne kostnaden inn i driftsbudsjettet. Hvis tapet må bæres av enkeltkunder, må hver kunde bære det hele og fulle tapet.
Jeg mener at pakken min forsvant etter at den ble innlevert, og at helthjem derfor er erstatningsansvarlige etter postloven § 28. Den delen av helthjem sine vilkår som er i motstrid med postloven må sees vekk fra, jf. postloven § 28 tredje ledd.»
Forbrukertilsynet tar saken! Nesten…
Forbrukertilsynet har lang ventetid. Men de åpnet sak, og sendte etterhvert brev til både meg og Helthjem.
I brevet påpekte de at mekling er basert på frivillighet, og at de ikke har myndighet til å pålegge noen av partene til å delta i meklingen. Hvis vi ikke kom til enighet selv, måtte tvisten tas til domstolene, stod det. Vanligvis kan man ta saker videre fra Forbrukertilsynet til Forbrukerklageutvalget. Men Forbrukertilsynet skrev at denne saken gjaldt kjøp av en posttjeneste, og at saken derfor faller utenfor Forbrukerklageutvalgets saklige virkeområde.
Det synes jeg var dumt. Hvis Helthjem bryter loven helt konsekvent, så ville det jo vært en fordel om det ble avklart sånn at andre også fikk erstatning når pakker forsvant. Den type avklaringer kan Forbrukerklageutvalget gjøre. Og det ville kostet mye å ta saken til domstolen, når det som stod på spill var et tranchersett til 1000 kroner.
Derfor ville det være veldig synd om det ikke går an å få avklart kravet om erstatning for små pakker som dette, uten å gå til en stor og kostbar rettssak mot Helthjem i domstolene. Det er jo nettopp derfor det finnes tilsyn og utvalg som behandler denne typen saker.
Kan Forbrukerklageutvalget behandle saken?
Uansett var jeg ikke ikke enig med Forbrukertilsynet. Jeg mener at Forbrukerklageutvalget har myndighet til å vurdere saken. Så, i svaret mitt til Forbrukertilsynet skrev jeg dette:
«I henvendelse fra Forbrukertilsynet står det at saken faller utenfor Forbrukerklageutvalgets saklige virkeområde fordi den gjelder kjøp av posttjeneste.
Jeg er enig i at dette er hovedregelen etter forbrukerklageforskriften § 2 første ledd.
I andre ledd i samme bestemmelse står det imidlertid at utvalget kan behandle saker av «prinsipiell karakter» som er omhandlet av forskriften § 1 første ledd bokstav b eller c.
Hva som skal til for at en sak er av prinsipiell karakter ble omtalt av vedtak fra utvidet Forbrukerklageutvalg i FKU-2022-5369 (Lovdata Pro), som også gjaldt kjøp av posttjeneste. Der står det:
«Ved vurderingen av om saken er prinsipiell skal det tas hensyn til om spørsmålene saken reiser gjelder mange forbrukere og eller det er særlig behov for rettslig avklaring, jf. forbrukerklageforskriften § 2 annet ledd. Av Prop.145 L (2015–2016) til forbrukerklageloven av 2017 følger det at for at en sak skal anses prinsipiell, må en sak reise spørsmål av betydning utover den aktuelle saken, eller av andre grunner være særlig viktig å få klagen avgjort. Utvalget er av den oppfatning at dette også er grunnleggende forutsetninger etter ny lov og ny forskrift.»
Spørsmålet i saken her gjelder svært mange forbrukere. Det har over flere år vært stadige oppslag i sosiale og tradisjonelle medier om at pakker som er sendt med helthjem er forsvunnet fra private postkasser. Helthjem nekter erstatningsansvar for slike tap, selv om pakkene formodentlig er håndtert i tråd med helthjem sine vilkår, og selv om vilkårene – etter mitt syn – er i strid med ufravikelige krav i postloven § 28 og tilhørende forarbeider.
For de mange enkelte forbrukerne vil det ha stor betydning om man kan ha krav på erstatning for pakker som er lagt ut til helthjem, men som ennå ikke er hentet. For helthjem vil det ha stor økonomisk betydning for drift og fremtidig virksomhet om erstatningsplikten også omfatter slike pakker.
Selvsagt har denne saken betydning for meg. Men jeg vil mene at saken først og fremst har betydning utenfor denne aktuelle saken, for de mange andre som potensielt kan ha rett til erstatning fra helthjem, og for helthjem, som risikerer endrede premisser for hele sin virksomhet.
Etter mitt syn er saken av prinsipiell karakter, fordi den gjelder mange forbrukere, fordi den gjelder kjernevirksomheten til en stor aktør på postfeltet, og fordi det er særlig behov for rettslig avklaring av om tjenesteleverandører kan utforme sine vilkår på den måten helthjem har gjort, i motstrid med de ufravikelige kravene i postloven § 28.
Jeg mener derfor at Forbrukerklageutvalget har myndighet til å vurdere saken, dersom det skulle bli aktuelt.»
Forbrukertilsynet svarte egentlig aldri på om de var enige med meg i dette. De sendte ut brev om at meklingssaken var startet, både til meg og Helthjem.
Helthjem kaster kortene
Og da kastet Helthjem kortene. De sendte beskjed til Forbrukertilsynet om at de ville erstatte pakken likevel. I brevet til Forbrukertilysnet, skrev Helthjem:
«Budtjenesten har dessverre bekreftet at pakken ikke er hentet av budet.
I henhold til våre vilkår ytes det beklageligvis ingen forsikring før pakken er kvittert hentet inn.
Dette står i våre vilkår under punkt 3c, som ble godkjent under bestilling;
Avsender bærer risikoen for pakken og innholdet inntil den er bekreftet hentet av et av våre bud.
Vi skjønner at dette er fortvilende for [mitt navn] og vil i dette tilfelle erstatte både vareverdi og frakt. Vi har informerer [mitt navn] om utfallet .
Ønsker deg en fin dag/wishing you a nice day!»
I svaret viser de at de ikke forholder seg til postloven § 28. De skriver at vilkårene ble «godkjent under bestilling». Men hvis vilkårene er i strid med postloven § 28, spiller det ingen rolle om de er godkjent eller ikke. Loven kan bare fravikes hvis vilkårene gir forbrukeren bedre rettigheter enn loven. Hvis vilkårene gir dårligere rettigheter, er vilkårene ulovlige, og loven gjelder i stedet – helt uavhengig av om vilkårene er godkjent eller ikke. Det er nettopp denne beskyttelsen som ligger i at lovregler er ufravikelige – de kan ikke fravikes, heller ikke ved avtale.
Likevel sier Helthjem altså at de vil betale meg erstatning, selv om de mener at de ikke trenger det. De viser til sine egne vilkår.
Helthjem sier ingenting om de mener vilkårene er i tråd med postloven § 28 eller ikke. Men hvis de mener at vilkårene er lovlige – hvorfor betale meg erstatning? Hvis de er enige med Forbrukertilsynet i at Forbrukerklageutvalget ikke har myndighet til å behandle saken – hvorfor betale meg erstatning?
Ved å betale erstatning, oppnår de iallefall dette: Ingen får egentlig vurdert om Helthjem sine vilkår er i strid med loven eller ikke. Ingen får egentlig vurdert om Helthjem er pålagt å betale erstatning i flere saker enn de gjør, eller ikke.
Altså kan Helthjem fortsette å nekte erstatning til folk som mister pakker før de er hentet av budet – iallefall så lenge de ikke er en kranglete gubbe som meg, og klager saken inn for Forbrukertilsynet.
(Og hvis du har mistet en pakke levert til Helthjem, før Helthjem fikk hentet den, og vil klage til enten Helthjem eller Forbrukertilsynet, er det fritt frem for å klippe og lime tekst og argumenter fra innlegget her. Kanskje får vi en dag svaret på om Helthjem sine vilkår bryter loven eller ikke.)
Vi lar grusomhetene skje så vi snart kan si aldri mer
Israel virker å ha bestemt seg for å utslette Gaza. Verden ser ut til å ha bestemt seg for å la det skje. Etterpå kommer verden til å si uffda, aldri mer. Nå, mens det pågår og det fremdeles kunne vært stanset, står verden og ser på.
Jeg leste alt jeg kom over av overlevelsesberetninger fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig da det var pandemi og nedstengninger. Det var hjerteskjærende skildringer av hvordan verden overlot jødene til seg selv, da et mindretall ønsket dem utslettet. Fra innestenging og utsulting i ghettoer, til draps- og voldsraid, fra massedrap med maskingevær til den industrielle drapsmaskinen i gasskamrene og tvangsarbeid til de jødiske fangene døde av det.
Jeg fikk ny forståelse for Israel, for hvorfor staten ble opprettet, hvorfor de har bygget hær og våpenmakt i et sånt omfang som de har. De har opplevd å bli forsøkt utslettet. De har opplevd hvor likegyldig verden var til det. De ville sørge for at deres egen skjebne lå i deres egne hender. At de aldri igjen ville bli stående maktesløse i møte med sin egen utslettelse og verdens likegyldighet.
Sånn sett er verdens likegyldighet overfor hva Israel gjør mot palestinerne ikke noe nytt, og kanskje ikke så overraskende. Det er bare mer av det samme. Men det er vanskelig å forstå Israels framferd overfor palestinerne. Den overveldende brutaliteten mot et folk ute av stand til å gjøre reell motstand, annet enn brutale og meningsløse terroraksjoner. Isolasjonen, okkupasjonen, undertrykkelsen, fornedrelsen, over så mange år. Det er umulig å forstå hvilken utvei Israel ser for seg på lang sikt, annet enn utslettelsen av palestinerne. Palestinernes maktesløshet ligner den maktesløsheten som ble beskrevet av de overlevende etter konsentrasjonsleirene.
Og likevel står verden og ser på. Likevel lar verden det skje. Det er ikke til å forstå at vi lar dette skje med palestinerne. Det er ikke til å forstå at vi lar dette skje med oss selv. Hvem er vi, som godtar dette? Hvem er vi, som ikke protesterer mer? Det er vi som skal leve videre med oss selv.
Kan forvaltningen effektiviseres ved å fjerne friksjon i lovreglene?
Det forundrer meg at det ikke forskes og prates mer om regelutformingens betydning for effektiviteten i forvaltningen, og hvordan et dårlig eller uhensiktsmessig utformet regelverk kan gjøre arbeidet i forvaltningen vanskeligere og dermed mindre effektivt. Ser man for seg masseforvaltningen som et maskineri som skal gjøre det samme mange ganger, ville man stanset og justert maskinen dersom det var unødvendig friksjon i deler av maskineriet. Min påstand er at utformingen av lovreglene kan utgjøre slik friksjon.
Har noen mistet § 22-14 fjerde ledd på feil sted?
Så, her er noe jeg ikke helt skjønner: Hvorfor står folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd i § 22-14, og ikke § 22-13? Må plasseringen av dette leddet diktere hvordan både den bestemmelsen skal forstås, og hvordan § 22-13 og § 22-14 skal forstås? Velkommen til den nye spalten «Strøtanker ved frokostbordet»!
I folketrygdloven er systemet som følger: Det er oppstilt frister for å fremsette krav om trygdeytelser. Disse står i § 22-13. Sykepenger gis for eksempel for opptil tre måneder før den måneden da kravet ble satt frem. Hvis du blir sykmeldt i januar, men ikke krever sykepenger før i juni, får du altså bare utbetalt sykepenger for mars, april og mai, selv om du fylte vilkårene hele veien. Det tidspunktet tilbake i tid da man innvilges rett til ytelsen, kalles noen ganger virkningstidspunkt.
Et unntak fra dette er tatt inn i § 22-13 sjuende ledd, hvor det er bestemt at man kan få ytelser inntil tre år tilbake dersom man åpenbart var ute av stand til å sette frem kravet tidligere, eller det er misvisende opplysninger fra NAV som gjør at man ikke har satt frem krav tidligere.
Folketrygdloven § 22-14 gjelder foreldelse. Her er det opplyst om at foreldelsesloven gjelder (det gjør den vel uansett og på egen hånd), og fastslått at fordringen på en trygdeytelse oppstår – foreldelsesfristen begynner å løpe – idet vedtaket fattes.
I praksis betyr det at det oppstår en fordring på en pengeoverføring idet NAV fatter vedtak om at man har rett til en ytelse. Dersom NAV av noen grunn ikke skulle betale den ut, har man tre år på seg på å kreve at de gjør det. Etter tre år kan NAV nekte å betale ut fordi fordringen er foreldet. (Dette skjer i praksis aldri, tror jeg.)
Deretter står det i folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd:
«Dersom den som har rett til en ytelse, helt eller delvis har fått avslått et krav om ytelsen på grunn av feil som Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller underliggende organer har gjort, skal ytelsen gis fra det tidspunktet den skulle ha vært gitt hvis kravet var blitt godtatt første gang det ble framsatt. Det samme gjelder dersom avslaget skyldes ufullstendige eller misvisende opplysninger fra andre enn den som har rett til ytelsen.»
Ordlyden i bestemmelsen er forvirrende. Det står at ytelsen skal «gis» fra et tidligere tidspunkt enn ellers. En ren ordlydsfortolkning kan tyde på at det her ikke egentlig er snakk om å forlenge foreldelsesfristen i perioden etter at den egentlig utløper, men å forskyve tidspunktet da fristen tar til å løpe, uten at foreldelse inntrer.
Det gir likevel liten mening. Fordringen oppstår jo ikke før et vedtak er fattet, og foreldes ikke etter hovedreglene før det har gått tre år. Dersom man fikk avslag på sykepenger i 2017 for perioden 2017 til 2018, og etter et nytt krav får medhold i 2023 om at avslaget skyldes feil hos NAV, oppstår ikke fordringen før vedtaket i 2023 er fattet. Fordringen omfatter hele ytelsen, og foreldes ikke etter hovedregelen før i 2026. Selv hvis unntaksregelen i § 22-13 syvende ledd kommer til virkning, og ytelsen gis med virkning tre år tilbake i tid, har ikke fordringen oppstått før vedtaket fattes. Hele ytelsen kan vel dermed utbetales uten at foreldelse blir et problem?
Denne forståelsen av § 22-14 fjerde ledd, der den antas å forskyve virkningstidspunktet, synes å gripe inn i den materielle jussen som tilsynelatende skulle vært regulert av § 22-13. Det er jo der det er regulert frister for når det må settes frem krav for at det i det hele tatt skal oppstå en fordring på ytelsen. Etter tre måneder har toget gått, med mindre unntaksvilkårene i treårsregelen i syvende ledd er oppfylt. Har det med § 22-14 fjerde ledd vært meningen å gi et unntak fra unntaket, og utvide adgangen til å flytte virkningstidspunktet tilbake i tid?
Folketrygdloven § 22-17 kan tyde på det. I denne bestemmelsen er det gitt regler om renter ved etterbetaling, og bestemt at det ytes renter ved etterbetaling som er gjort i medhold av § 22-13 sjuende ledd og § 22-14 fjerde ledd. For at det i det hele tatt skal oppstå en «etterbetaling» etter § 22-14 fjerde ledd, må det vel forutsettes at man har endret virkningstidspunktet for ytelsen? Alternativt må man holde fast på at § 22-14 fjerde ledd bare regulerer foreldelse. Ordinær foreldelse reguleres av første og andre ledd, og gir ikke rett til renter. Hvis NAV lar være å utbetale i to år og elleve måneder, og man så får ytelsen «etterbetalt», har man altså tilsynelatende ikke rett på renter. Samtidig oppstår jo ikke fordringen før vedtaket er fattet. Det omfatter også vedtak som fattes med hjemmel i § 22-14 fjerde ledd, hva enn den er ment å regulere. Hvilken virkning får da § 22-14 fjerde ledd, og i hvilke situasjoner kan det være gjort en «etterbetaling» etter dette leddet, slik at det oppstår rett til renter?
Slik sett kan man kanskje nærme seg problemstillingen fra en annen innfallsvinkel. Folketrygdloven § 22-13 oppstiller skranker for hvor lang tid tilbake NAV kan innvilge trygdeytelser. Folketrygdloven § 22-14 regulerer hvor lenge etter at vedtaket er fattet de plikter å utbetale. Dersom folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd bare skal regulere hvor lenge etter vedtaket NAV plikter å utbetale, må man kanskje forstå dette leddet slik at foreldelse i noen tilfeller begynner å løpe før et vedtak er fattet.
Eller: At foreldelsesfristen også begynner å løpe ved avslagsvedtak?
Det gir heller ikke veldig god mening, etter mitt syn. Da måtte man sett for seg at avslaget på sykepenger i 2017 innebærer at foreldelsesfristen begynner å løpe for en fordring som ikke har oppstått. Så kunne man tenkt seg at § 22-14 fjerde ledd åpner for at kravet likevel ikke er foreldet, fordi avslaget skyldtes feil hos NAV, og dermed er regulert av § 22-14 fjerde ledd. Dette gir heller ingen veldig god mening, synes jeg.
Dette må jeg tenke mer på.
Hører gjerne fra andre med strøtanker eller sterkere meninger om dette!
Lovgivning og programmering
Dette er ikke en første april-spøk eller noe annet, dette er ikke noe ordentlig eller ekte, det er bare det at jeg har kjøpt meg ny laptop med et rart tastatur jeg ikke blir helt vant til, og for å bli vant til det tenker jeg at kanskje jeg må begynne å skrive mer. Problemet med det er at jeg ikke har noe mer å fortelle, jeg har skrevet og snakket uten stans i snart førti år, og nå tror jeg ikke egentlig det er noe mer å si. Ingenting spiller mer noen rolle, ingenting betyr noe, alt flyter, og jeg også. Så her er vi. Kan man skrive en blogg om ingenting, egentlig?
Det er mange fascinerende fellestrekk mellom programmering og juss, og nå som jeg jobber som jurist i forvaltningen har jeg innsett at det er jeg som er maskinen, ikke programmereren. Problemet er at den som har skrevet koden i disse programmene har gjort en slett jobb, med dårlige variabeldefinisjoner, uklar programflyt, overlappende funksjoner, evige løkker og ikke minst: Rad på rad på rad med ukommentert kode. Mener man det samme med «arbeid» i folketrygdloven § 8-2, § 8-15 og § 8-47, eller mener man å avgrense ulikt i de ulike bestemmelsene? Hvordan henger bestemmelsene sammen? Når utløses de? Hvilke situasjoner gjelder de i?
Jeg tror jurister hadde hatt mye å lære av å kunne mer programmering, om man hadde hatt et ryddig forhold til funksjoner og subfunksjoner og når man kaller dem, hvilke parametere man sender inn og hvilke parametere man får ut. Man kunne utelukket mye dobbeltregulering i folketrygdloven om man bare hadde tenkt på den måten. Trygdelovutvalget var inne på det da de prøvde å legge alle beregningsreglene inn i kapittel 3, eller iallefall mange av dem. Men det kapittelet har blitt plukket fra hverandre gjennom årene, og nå er alt blitt rotete igjen.
Så, hvilke funksjoner hadde man egentlig behøvet i en ryddigere folketrygdlov?
Man måtte hatt en funksjon for å vurdere hvilke personer som skal være omfattet av reglene. Det har man idag i kapittel 2. Reglene her må tolkes i lys av trygdeforordningen og andre trygdeavtaler. Vi har både bostedstrygd og arbeidstrygd. Arbeidstrygden har vært stemoderlig behandlet fordi de fleste av oss uansett har vært dekket av bostedstrygden. Det har blitt snudd på hodet med trygdeforordningen og EU-utvidelsen mot øst i 2004, når veldig mange får medlemskap i trygden basert på arbeid. Kriteriene for når man blir medlem og slutter å være medlem basert på arbeid er uklare. Må man være i et arbeidsforhold? Faktisk utføre arbeid? Hvordan forholder man seg til vikarbyråer med evigvarende kontrakter og ingen reell arbeidsplikt? Slike spørsmål burde noen stilt. Og svart på. På slutten av kapittelet kunne man hatt en egen bestemmelse om hvordan trygdeforordningen spiller inn. Pekes Norge ut som lovvalgsland etter trygdeforordningen, får man medlemskap i norsk trygd. Enkelt og greit. (Bortsett fra at trygdeforordningens regel er at man pekes ut som lovvalgsland hvis man får trygdedekning etter nasjonal rett. En evig løkke! Dette må vi finne en vei ut av.)
Utmålings og beregningsregler er det mange av i folketrygdloven. Kunne de vært samlet? Kanskje kunne man hatt regler for å fastslå tre-fire forskjellige inntektsgrunnlag samlet på ett sted, og så kunne hver enkelt ytelse bare vist til hvilket inntektsgrunnlag som gjelder, og angitt hvor stor dekning man skulle hatt for hver enkelt ytelse. For eksempel en regel for å fastsette aktuell/nåværende inntekt, inntekt siste fire uker/tre måneder, inntekt i inneværende kalenderår, inntekt siste 12 måneder, og inntekt siste tre år. Kanskje måtte man vurdert det ulikt avhengig av om man var arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende. Uansett måtte alle disse reglene endt opp med ett tall: Inntektsgrunnlaget. Så kunne sykepengereglene sagt: Man får utbetalt sykepenger med det høyeste grunnlaget av aktuell inntekt, siste tre måneder og siste 12 måneder, utmålt med 100 prosent. Dagpengereglene kunne sagt det samme, men utmålt med 65%. Ville man vært ekkel, og det vil man jo ofte med trygderegler, kunne man sagt at man får 100 prosent sykepenger de første seks månedene, deretter 80% frem til man får 0 prosent etter 52 uker. Kunne noe sånt gjort overgangen mellom sykepenger, foreldrepenger, dagpenger, arbeidsavklaringspenger ogsåvidere enklere? Ville forvaltningen blitt enklere og billigere fordi det ble færre regler å forvalte og forholde seg til?
Samme funksjonstankegang kunne man tenkt seg om arbeidstilknytning, som er relevant for veldig mange trygdeytelser. Er personen tilknyttet arbeidslivet i tilstrekkelig grad til å få trygdedekning? I et arbeidsforhold? I faktisk arbeid? Deltidsarbeid, turnusarbeid? Hva skal gi sykepengedekning, hva skal til for at man faller ut? En egen regel som sier tydeligere både når man anses for å være i arbeid, når man ikke anses for å være det, hadde gjort forvaltningen av disse reglene enklere.
Kanskje jeg kan venne meg til dette tastaturet likevel. Velkommen tilbake til neste episode av trygdedrodlingen!
Grensen mellom innskrenkende lovtolkning og faste beviskrav i masseforvaltningen
Så, her er noe noen burde skrive om: Hvor går grensen mellom innskrenkende lovtolkning og faste beviskrav som del av masseforvaltning?
Høyesterett har i to avgjørelser om sykepenger og dagpenger lagt stor vekt på lovens ordlyd, og gått langt i å antyde at Nav ikke kan tolke ordlyden i rettighetsbestemmelser innskrenkende med mindre grunnlaget i andre rettskilder er solid nok. En mulig forståelse av dette er at Nav må være tilbakeholdne med å innskrenke rettigheter gitt i klar ordlyd.
Nav har i sine rundskriv ofte omtale av hva som kreves for at bestemte vilkår i loven skal være oppfylt. For eksempel kan man for å «være i arbeid» etter folketrygdloven § 8-2 godt være på ferie, men bare dersom man har hatt minst en dag med faktisk oppmøte på jobb først. Man kan altså ikke starte et arbeid med feriefravær.
Dersom man i en konkret vurdering i et bestemt tilfelle legger avgjørende vekt på at personen ikke har hatt minst en dag med faktisk oppmøte på jobb før han gikk ut i ferie, vil det være klart at oppmøtet har bevismessig betydning, og at det vektes mot andre bevis i saken.
Men er det fortsatt et bevisspørsmål dersom man etablerer et slikt krav som en fast og ufravikelig praksis i absolutt alle saker, helt uavhengig av andre omstendigheter? Eller må det da forstås som en (innskrenkende?) tolkning av hva vilkåret i lovens ordlyd innebærer?
Trygdelovgivningen er i stor grad en fullmaktslov, i den forstand at lovgiver har gitt vid ordlyd der Nav har fått ansvar for å meisle ut detaljene i praksis. Stadig mer av saksbehandlingen skal gjøres som «masseforvaltning». Risikerer man at Nav blir en «stat i staten», ved at Nav først må «lovgi» i utformingen av de mer detaljerte vilkårene, deretter utøver makten ved å fatte vedtak, og til slutt blir sin egen dømmende makt når den behandler klagesakene selv?
Dette kan kanskje avhenge av om man ser på slik fast praksis og på masseforvaltning som en del av lovtolkningen, eller som en del av bevisbedømmelsen. Kanskje er Høyesteretts dommer i dagpenge- og sykepengesakene et skritt på vei vekk fra en slik situasjon. Kanskje nærmer vi oss et «trygderettslig legalitetsprinsipp«. Det har nok noen fordeler. Men kan det ha noen utfordringer også? Hvor store deler av vårt gjeldende trygdelovverk og vår gjeldende trygdepraksis vil mislykkes med å bestå etter de kravene Høyesterett nå har etablert?
Dette synes jeg noen burde skrive noe om.
Er denne annonsen ulovlig?
Noe må man vel drive med i ferien, så idag har jeg publisert et innlegg på Twitter som må anses som reklame for enpersonforetaket mitt, med et bilde der jeg har justert eksponeringen på PC etter at bildet ble tatt.
En ny lovbestemmelse om merking av retusjerte og manipulerte bilder trådte i kraft 1. juli, og slik Forbrukertilsynet omtaler loven, blant annet i Dagsnytt 18 i går, skulle bildet jeg bruker i annonsen vært merket som retusjert.
Men endringene jeg har gjort er ikke omfattet av lovens ordlyd, ikke av lovens formål, og det er klare uttalelser i forarbeidene som taler for at de ikke bør merkes. Merking av bilder som dette gir ingen mening verken fotografiteknisk, lovteknisk, juridisk eller praktisk. Merking av bilder som dette gjør det nærmest umulig å drive som fotograf, og ligger helt klart og åpenbart langt utenfor hva lovgivers formål med lovbestemmelsen har vært. Faktisk vil overdreven merking av «vanlige» bilder som dette, redusere effekten av merkingen i seg selv – som det også er pekt på i lovens forarbeider. Jeg synes det er rart at Forbrukertilsynet ikke er tydeligere på dette for å unngå forvirring og forståelig frustrasjon blant landets fotografer.
Hovedgrunnen til at endringene jeg har gjort i bildet ikke er omfattet av loven, er at de ikke faller innenfor det man mener med «retusjering» eller «annen manipulering», som er det eneste loven pålegger merkeplikt for. I bildet har jeg endret eksponeringen av bildet, det vil si hvor godt opplyst bildet som helhet skal være, hvor godt opplyst de lyse delene av bildet skal være, og hvor godt opplyst de mørke delene av bildet skal være. Jeg kunne gjort tilsvarende innstillinger i kameraet i stedet for på PCen, men det gjør arbeidsflyten ekstremt mye tyngre. (Hver gang vi tar et bilde gjør uansett kameraet slike justeringer automatisk, og lagrer et forslag til oss. «Originalbildet», altså kameraets forslag til eksponering, ligger lenger ned i innlegget.)
Selv om hudtonen kan endres ved at man justerer eksponeringen på denne måten, kan det ikke falle innenfor verken «retusjering» eller «manipulering». Virkningen er den samme som om du dimmer lyset i stua opp eller ned. Huden på personen i sofaen forblir uendret, den er bare mer eller mindre opplyst. Det er og må være noe annet enn retusjering og manipulering, både fotografiteknisk, lovteknisk og etter en naturlig, språklig forståelse av disse ordene.
Så vil det selvsagt oppstå vanskelige gråsoner mellom justering av eksponering, som jeg har gjort her, og annen manipulering som påvirker hudtonen. De digitale verktøyene gir enkle muligheter for å endre fotografert hud, uten at man fjerner konkrete sår, kviser eller lignende. Både teknisk og visuelt kan skillet være vanskelig å trekke. Utgangspunktet synes jeg likevel Forbrukertilsynet må være helt tydelige på: Helt alminnelig og hverdagslig justering av eksponeringen av et bilde er ikke omfattet av merkeplikten.
Jeg har merket meg (!) at Forbrukertilsynet på sine hjemmesider ikke omtaler endringer som dette i sin veileder til lovbestemmelsen. Til tross for klønete medieutspill de siste dagene, tror jeg Forbrukertilsynet vil være enige i at dette faller utenfor lovens virkeområde, og håper de kan komme tydeligere ut om dette så fort som mulig. Jeg har sett og hørt utallige fotografer som er redd for at endringer som dette må merkes.
Tar jeg feil om dette, må loven endres. Og tar jeg feil om dette, regner jeg med at jeg får høre fra Forbrukertilsynet om det også.
Og tar jeg feil om dette, får alle dere andre gjerne bli med på spleisen for overtredelsesgebyret jeg isåfall får. God sommer!
Jeg skrev et lengre innlegg om dette i går, som kan leses her.
Her er «originalbildet», altså kameraets forslag til eksponering:
Og her er skjermbilde av justeringene som er gjort:
Forbrukertilsynet bommer om reklamemerking
I NRK og i sosiale medier har både Forbrukertilsynet og utallige fotografer gitt inntrykk av at de fleste bilder nå må merkes som retusjerte, etter at den nye lovbestemmelsen om dette er trådt i kraft. Men loven går neppe så langt som det er gitt inntrykk av, og det er neppe så mange bilder som må merkes.