Innlegget jeg holdt på fakultetets fagseminar om NAV-skandalen, ble trykket i en forkortet utgave i Bergens Tidende.
“Folketrygden er en hjørnestein i vår velferdsstat», het det i Norsk Offentlig Utredning 1990: 20 om Forenklet folketrygdlov. Trygdelovutvalget påpekte i 1990 at det omfattende lov- og forskriftsverket som regulerer forholdet mellom folketrygden og borgerne, var vanskelig å lese, forstå og praktisere, og dermed utgjorde et stort rettssikkerhetsproblem.
Det var noen som spurte om oppskriften på brødene jeg baker (og som jeg kanskje eller kanskje ikke omtalte som de beste jeg har bakt noen gang).
Så, her er hvordan jeg baker brød.
Temaet for Lovkonferansen 2019 var utfordringer for lovgivning i det 21. århundre. Både innledningene og diskusjonene grep problemstillingen bredere an. Hva kan digitalisering og moderne teknologi bidra med i rettsprosessen i vid forstand? Hvilke krav stiller teknologien til hvordan vi mennesker innretter og utøver juss, og hvordan kan teknologien gjøre det juridiske arbeidet vårt mer effektivt og mer presist? 1
Jeg skylder på Facebook. På anonymitetens endetid. Internett var så mye hyggeligere før det ble forventet at vi skulle være oss selv her, før vi måtte stå frem med fullt navn og bilde. Før alt vi liret av oss og la ut kunne knyttes til oss, definere oss som mennesker og individer, for resten av vår tid (og forsåvidt all tid etter dét og). Folk skrev sine små, rare blogger om alt og ingenting, om hverdagsliv og brødbakst og trivielle, små meningsløsheter, og ting var generelt ikke så farlig. I våre dager må du ha en plan og en forretningsstrategi for å skrive blogg, for da blir du en blogger, og hvis det er noe vi vet om bloggere så er det at de ikke er helt som oss, og hva tror de egentlig, at hele verden er interessert i dem og hva de holder på med?
Jeg tenker sånn selv, jeg. Så kanskje er det derfor bloggingen dabbet av og ebbet ut. All denne selvbevisstheten. Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortsette med dette her. Men nå er den iallefall her, den gamle bloggen på den gamle adressen. Så får vi se hva det blir til og hvordan det går? Det er tross alt 20 år siden jeg startet nå i år.
Prosjekt Potet ble sendt til og publisert i nettmagasinet Harvest i 2014. Senere er teksten plassert bak betalingsmur hos Harvest, så da legger jeg den åpent ut her – i originalversjon, og med flere bilder og videoer.
Det begynte med atten poteter i en jordhaug. Ti måneder senere er jeg forvirret. Vi er generasjon lydig. Vi skal følge lønnsomheten, ikke lysten. Eller?
