Trygderett

Høyesterett har i sak HR-2021-2276-A tolket og presisert vilkåret for å ha rett til ung ufør-tillegg til uføretrygd:

Oppsummering av lovtolkningen

(47) Når jeg nå oppsummerer rettsstillingen, legger jeg størst vekt på lovteksten sett i sammenheng med lovforarbeidene. Men jeg har også sett hen til både rundskrivene og den praksis som foreligger fra Trygderetten:
(48) Ved avgjørelsen av om det foreligger «alvorlig … sykdom» etter folketrygdloven § 12-13 tredje ledd første punktum, må det etter min mening tas utgangspunkt i den medisinske lidelsen. Det er dens alvorlighet som skal bedømmes. Jeg viser her blant annet til odelstingsproposisjonen, som fremhever at det er «de medisinske vilkårene» som skjerpes, og at det skal legges mer vekt på «lidelsens alvorlighet».
(49) Jeg kan derfor ikke følge lagmannsretten, når den i vurderingen av alvorligheten legger stor vekt på As lave fungeringsnivå i arbeid og dagligliv. Jeg peker her på at det var et mål å utelukke yngre personer med mer diffuse og sammensatte problemer. Dette vil typisk omfatte dem med problemer i et omfang som ikke lett lar seg forene med den konstaterte medisinske lidelsen.
(50) Pasientens fungeringsnivå vil som regel inngå i fastleggingen av pasientens medisinske lidelse, og får på den måten indirekte betydning ved vurderingen av alvorligheten. Men som selvstendig moment mener jeg at fungeringsnivået bare kan få betydning der det er noe tvil om den medisinske lidelsen i seg selv er alvorlig nok. I tvilstilfeller kan for eksempel et ekstraordinært lavt fungeringsnivå tilsi at alvorlighetsvilkåret er oppfylt.
(51) Når terskelen nærmere skal bestemmes, tar jeg utgangspunkt i at lovens begrep «alvorlig» indikerer at det kreves et nokså stort avvik fra det medisinske minimum som kreves for å få ordinær uføretrygd. Det var, slik jeg ser det, et mål å gjøre en reell skjerpelse. Noen sykdommer er så alvorlige i seg selv at vilkåret uten videre er oppfylt. Men for mange andre sykdommer vil de lettere og midlere grader av sykdommen måtte falle utenfor. I vurderingen av om den medisinske lidelsen er alvorlig nok, vil det ha betydning om det dreier seg om en sykdom av en slik karakter at uførheten «ofte [kan] overvinnes i ung alder ved utdanning eller attføring», for å bruke odelstingsproposisjonens formulering, noe som i tilfelle taler mot at vilkåret er oppfylt. Det følger av dette at avgjørelsen må bygge på en helt konkret vurdering.
(52) Endelig peker jeg på at i de tilfellene personen har flere sykdommer, slik som i saken her, må bedømmelsen av alvorligheten skje samlet. På dette punktet er jeg ikke enig med staten i at bedømmelsen skal skje med utgangspunkt i at minst én av sykdommene må oppfylle alvorlighetsvilkåret. I mange tilfeller vil det dreie seg om tilgrensende sykdommer eller følgesykdommer som det etter min mening vil være kunstig å bedømme isolert.

Folketrygdloven § 8-13 oppstiller vilkårene for graderte sykepenger, og lyder på at «evnen til å utføre inntektsgivende arbeid» må være «nedsatt med minst 20 prosent».

Vilkåret kan forstås på minst to måter: Arbeidstiden må være redusert med minst 20 prosent, arbeidsinntekten må være nedsatt med minst 20 prosent, eller en av delene må være nedsatt med minst 20 prosent.

Praksis fra Nav og Trygderetten har vært at arbeidsinntekten må være redusert med minst 20 prosent. Høyesterett har i HR-2021-2126-A kommet til at dette ikke er riktig forståelse av regelen, fordi en slik tolkning ikke ligger innenfor ordlyden og forarbeidene. Andre hensyn kan ikke få avgjørende betydning i møte med disse rettskildene. Høyesterett kom derfor til at …

… vilkåret i folketrygdloven § 8-13 første ledd om at «evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er nedsatt med minst 20 prosent», skal avgjøres på grunnlag av reduksjon i arbeidstiden. Det er ikke et vilkår etter denne bestemmelsen at også inntekten fra inntektsgivende arbeid er redusert med minst 20 prosent.

Uttalelsen tatt på ordet kan tyde på at reduksjon i inntekt blir uten betydning for retten til graderte sykepenger. Jeg er ikke umiddelbart sikker på hvordan det vil slå ut i praksis. For eksempel kunne man jo tenke seg at en reduksjon i arbeidstid på under 20 prosent, medfører reduksjon av arbeidsinntekt på mer enn 20 prosent. Vil det i et slikt tilfelle oppstå rett til sykepenger etter Høyesteretts tolkning?

Et tenkt eksempel kunne kanskje være en sykepleier som blir for syk til å arbeide sitt ukentlige kvelds- eller nattskift, som i tid ikke utgjør 20 prosent, men som på grunn av vakttillegg eller annet står for mer enn 20 prosent av inntekten.

Dommen må antas å få betydning i en lang rekke saker for Trygderetten fremover, og det er ikke utenkelig at den vil bli problematisert etterhvert som den skal anvendes på andre typetilfeller.

En twitter-diskusjon for litt siden viste ulike inntrykk av hvordan justeringen av uføretrygd i lys av inntekt foregår i praksis.

Denne saken fra Dagbladet tyder på at de mest pessimistiske hadde rett: Etteroppgjøret for inntektsåret 2020 er ikke foretatt før nå, i oktober 2021. Og for noen tar det enda lenger tid:

Ikke alle får etteroppgjøret samtidig. Nav jobber med etteroppgjøret over en lengre periode, og de må behandle flere saker manuelt.

Noen vil derfor få brev om etteroppgjøret først i januar eller februar 2022. Dette kan spesielt gjelde personer som får skatteoppgjøret sent, og enkelte som mottar barnetillegg til uføretrygden.

I noen tilfeller kan det også gå enda lenger tid før etteroppgjøret er ferdig.

I en femmedlemskjennelse (TRR-2020-1983) har Trygderetten endret langvarig praksis, slik at den ikke lenger vil ta stilling til trygdesaker der dette bare har betydning overfor andre enn de som er part i saken. Mer konkret handlet saken om hvorvidt et krav om endret yrkesskadeandel i en uføretrygd skulle vurderes av Trygderetten, når endringen ikke ville ha betydning for størrelsen på utbetalingen fra Nav, men bare for hvilken utbetaling vedkommende vil få fra sitt forsikringsselskap, som ikke var part i saken.

For Trygderetten ble dette et spørsmål om det forelå rettslig interesse til å få saken avgjort etter trygderettsloven § 2.

Sakens faktum og bakgrunn

Saken gjaldt en kvinne, som var innvilget uføretrygd der 70% av uførheten var ansett som følge av yrkesskade. Kvinnen krevde at 100% av uførheten måtte betraktes som yrkesskade. Kvinnen var enig med Nav i at en innvilgelse av dette ikke vil gi henne høyere uføretrygd fra Nav. En slik økning ville imidlertid føre til at kvinnen fikk høyere utbetaling fra sitt forsikringsselskap via avtalen som fulgte med hennes tariffavtale, siden forsikringsavtalen innebar at Navs vurdering av hennes yrkesskadeandel skulle legges til grunn for forsikringsselskapets utbetaling.

Trygderetten har i følge kjennelsen hatt lang praksis for å behandle slike saker, med utgangspunkt i TRR-2006-2717. Praksis må antas å være lagt om som følge av denne femmedlemskjennelsen.

Trygderettens vurdering

Trygderetten delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet på tre rettsmedlemmer vedgikk at kvinnen hadde en økonomisk interesse, og dermed også en teoretisk rettslig interesse, i å få sitt krav avgjort. Denne interessen lå imidlertid utenfor både folketrygdsystemet, og overfor en annen part, enn Nav, siden utbetalingen fra Nav ville forbli den samme selv om kvinnen fikk medhold i sitt krav.

Fra flertallets votum:

Flertallet mener det vil være uheldig om utenforstående skal kunne «påføre» NAV og Trygderetten saker ved å knytte plikter og rettigheter opp mot vedtak NAV fatter. Enn mer gjelder dette parter som har latt NAVs vedtak få avgjørende betydning uten å ha plikt til det, slik det vil fremgå under at flertallet mener er tilfellet for As erstatningskrav etter tariffavtalen.

Flertallet er også av den oppfatning at det vil være uheldig om Trygderetten avgjør saker som i realiteten dreier seg om krav mot andre motparter enn den som etter trygderettsloven er motpart. Disse motpartene vil i så fall være avskåret fra å fremme anførsler i egen sak.

I denne saken er det klageinstansen, og ikke As arbeidsgiver eller [forsikringsselskap], som er As motpart, til tross for at tvisten i realiteten gjelder erstatning etter hovedtariffavtalen. Dette taler med styrke mot at Trygderetten realitetsbehandler anken hennes.

Flertallet kom til at kvinnen ikke hadde rettslig interesse i å få prøvet sin sak for Trygderetten, og avviste anken fra behandling.

Mindretallet la blant annet vekt på den langvarige trygderettspraksisen som forelå, at anførselen om ankenektelse kom sent i prosessen og at kvinnen dermed hadde ventet forgjeves i nesten to år på å få saken sin avgjort, og at slike saker på grunn av prosesskostnader neppe vil bli reist for de ordinære domstolene.

Det har en stund vært sprik i Trygderettens praksis knyttet til hvorvidt det er adgang til å omgjøre vedtak til partens ugunst med virkning tilbake i tid. For eksempel kan det tenkes at en person har mottatt sykepenger i et år, før det oppdages at vilkårene for ytelsen sluttet å være oppfylt to måneder etter innvilgelsen. Etablert praksis har vært å omgjøre retten til ytelsen fra det tidspunkt der vilkårene ikke lenger var oppfylt, det vil si etter to måneder i dette tenkte eksempelet. Enkelte kjennelser fra Trygderetten de siste årene har i stedet lagt til grunn at Nav i slike saker ikke har hatt rettslig adgang til å omgjøre retten til sykepenger tilbake i tid, men måtte nøye seg med å la omgjøringen få virkning fra omgjøringstidspunktet og fremover.

Trygderetten har nå avsagt en femmedlemskjennelse om spørsmålet. Retten oppsummerer praksis og teori på området, og konkluderer med at det er rettslig grunnlag for å omgjøre til partens ugunst med virkning tilbake i tid, i det minste i saker der ytelsen er innvilget med grunnlag i feil faktum. Retten legger spesielt vekt på HR-2016-2017-A, og  viser forøvrig til langvarig og konsistent praksis både i Trygderetten, lagmannsrettene og Nav/trygdeetaten – sistnevnte helt tilbake til 1966. Etter rettens syn er regelen om tilbakekreving av ytelser i folketrygdloven § 22-15 et selvstendig moment som taler for at vedtak om trygdeytelser må kunne omgjøres også med virkning tilbake i tid. Retten bemerker at omgjøring med virkning tilbake i tid i noen tilfeller vil ha selvstendig betydning, uavhengig av spørsmålet om ytelsen kan kreves tilbakebetalt, fordi retten til én trygdeytelse kan gi rett til andre trygdeytelser.

Kjennelsen er avsagt under dissens. Dissensen knyttet seg til hvilke krav som må stilles til partens rettslige interesse i å få omgjøringsvedtaket prøvet på nytt i tilfeller der det også er anlagt sak om tilbakekreving etter folketrygdloven § 22-15.

Kjennelsen har nummer TRR-2020-2589, og ble avsagt 13. september 2021.