Verden

Det har vært så mange år nå, så mange drypp, så mange små og store historier, bilder, biter og brikker. Det er vanskelig å forstå at noen ikke forstår. Hetebølgene, tørken, skogbrannene. Nedbørrekordene, flommene, alle rasene av stein, jord, slam. Hvert år er en ny sesong i denne serien det ikke er mulig å komme seg ut av, ikke mulig å skru av. Hvert år er noen hakk mot en varmere, kraftigere, farligere jordklode.

Sommeren 2026 har vært den verste så langt. Hundretusenvis av mennesker på flukt i Europa fordi hjemmene deres, byene deres, fylkene deres brenner. Enorme områder med mat forsvunnet. Rundt 70 prosent av England i tørke, og grønne enger, gressplener og områder farget gule av død. Kraftverk stengt ned i Europa fordi elvene har tørket inn, og kraftverkene ikke kan kjøles. Titusenvis av døde på grunn av varmen, bare i Europa.

Klimaendringer er ikke bare endringer i været. Klimaendringer er at maten vår slutter å gro. At drikkevannet forsvinner. Klimaendringer er at vår tilflukt fra farlige omgivelser ikke lenger gir oss beskyttelse. Å holde oss varme når det er kaldt, og holde oss kalde når det er varmt. Å sikre oss mot regn, vind og jordskorpens bevegelse. Europeiske hus bygget for kulde, overopphetes i varmen. Branner, flom og ras utraderer hele boligområder på et blunk.

Man skulle tro at det mest grunnleggende i menneskenes overlevelse var nettopp dette: Mat, drikke og nødvendig tilflukt fra omgivelsene. Hvis maten i kjøkkenskapet tørket inn og forsvant, hvis det ikke kom drikkevann av krana på kjøkkenet, hvis huset man bor i ikke lenger er tett, da gjør man noe for å sikre seg.

Men når det samme skjer på samfunnsnivå, i global skala, sitter de aller fleste passive. Fortsetter buisness as usual. Tviholder på vrangforestillingen om at dette ikke skyldes menneskelig aktivitet.

Jeg lurer på hvordan vi vil se tilbake på denne tiden. Hvorfor gjorde vi ikke mer? Hvorfor begynte vi ikke tidligere? Kanskje føles tiltakene som kreves uoverkommelige i 2026, som de gjorde i 2016 og 2006 og 1996. Men vil vi ikke tenke at det var verdt det, når maten slutter å gro, drikkevannet forsvinner, kraftverkene må stenge, og jorden bevrer av ras og flom og flammer? Ville det ikke vært enklere, tross alt, om vi la om livet og samfunnet litt før, mens det fortsatt var mulig?

Det er et vemod å lese nyheter, å se verden rundt seg, å følge utviklingen fra år til år. Det er en ensomhet i å se avisoverskrifter om godt og dårlig sommervær, om varmerekorder som gladsaker, om badevær og normalitet. Det er fortvilende å vite at det brenner på kjøkkenet, at maten forsvinner, og at vi ikke gjør noe med det.

Klimaendringene kommer til å bli synlige gjennom bilder og filmer vi ser på mobilen. Helt til det er vi som filmer dem selv. De rykker stadig nærmere. Og vi fortsetter som vi har gjort.

Hva skal til for at vi forstår det? Hva skal til for at vi gjør noe?

Israel virker å ha bestemt seg for å utslette Gaza. Verden ser ut til å ha bestemt seg for å la det skje. Etterpå kommer verden til å si uffda, aldri mer. Nå, mens det pågår og det fremdeles kunne vært stanset, står verden og ser på.

Jeg leste alt jeg kom over av overlevelsesberetninger fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig da det var pandemi og nedstengninger. Det var hjerteskjærende skildringer av hvordan verden overlot jødene til seg selv, da et mindretall ønsket dem utslettet. Fra innestenging og utsulting i ghettoer, til draps- og voldsraid, fra massedrap med maskingevær til den industrielle drapsmaskinen i gasskamrene og tvangsarbeid til de jødiske fangene døde av det.

Jeg fikk ny forståelse for Israel, for hvorfor staten ble opprettet, hvorfor de har bygget hær og våpenmakt i et sånt omfang som de har. De har opplevd å bli forsøkt utslettet. De har opplevd hvor likegyldig verden var til det. De ville sørge for at deres egen skjebne lå i deres egne hender. At de aldri igjen ville bli stående maktesløse i møte med sin egen utslettelse og verdens likegyldighet.

Sånn sett er verdens likegyldighet overfor hva Israel gjør mot palestinerne ikke noe nytt, og kanskje ikke så overraskende. Det er bare mer av det samme. Men det er vanskelig å forstå Israels framferd overfor palestinerne. Den overveldende brutaliteten mot et folk ute av stand til å gjøre reell motstand, annet enn brutale og meningsløse terroraksjoner. Isolasjonen, okkupasjonen, undertrykkelsen, fornedrelsen, over så mange år. Det er umulig å forstå hvilken utvei Israel ser for seg på lang sikt, annet enn utslettelsen av palestinerne. Palestinernes maktesløshet ligner den maktesløsheten som ble beskrevet av de overlevende etter konsentrasjonsleirene.

Og likevel står verden og ser på. Likevel lar verden det skje. Det er ikke til å forstå at vi lar dette skje med palestinerne. Det er ikke til å forstå at vi lar dette skje med oss selv. Hvem er vi, som godtar dette? Hvem er vi, som ikke protesterer mer? Det er vi som skal leve videre med oss selv.