Juss, Trygderett

Grensen mellom innskrenkende lovtolkning og faste beviskrav i masseforvaltningen

Så, her er noe noen burde skrive om: Hvor går grensen mellom innskrenkende lovtolkning og faste beviskrav som del av masseforvaltning?

Høyesterett har i to avgjørelser om sykepenger og dagpenger lagt stor vekt på lovens ordlyd, og gått langt i å antyde at Nav ikke kan tolke ordlyden i rettighetsbestemmelser innskrenkende med mindre grunnlaget i andre rettskilder er solid nok. En mulig forståelse av dette er at Nav må være tilbakeholdne med å innskrenke rettigheter gitt i klar ordlyd.

Nav har i sine rundskriv ofte omtale av hva som kreves for at bestemte vilkår i loven skal være oppfylt. For eksempel kan man for å «være i arbeid» etter folketrygdloven § 8-2 godt være på ferie, men bare dersom man har hatt minst en dag med faktisk oppmøte på jobb først. Man kan altså ikke starte et arbeid med feriefravær.

Dersom man i en konkret vurdering i et bestemt tilfelle legger avgjørende vekt på at personen ikke har hatt minst en dag med faktisk oppmøte på jobb før han gikk ut i ferie, vil det være klart at oppmøtet har bevismessig betydning, og at det vektes mot andre bevis i saken.

Men er det fortsatt et bevisspørsmål dersom man etablerer et slikt krav som en fast og ufravikelig praksis i absolutt alle saker, helt uavhengig av andre omstendigheter? Eller må det da forstås som en (innskrenkende?) tolkning av hva vilkåret i lovens ordlyd innebærer?

Trygdelovgivningen er i stor grad en fullmaktslov, i den forstand at lovgiver har gitt vid ordlyd der Nav har fått ansvar for å meisle ut detaljene i praksis. Stadig mer av saksbehandlingen skal gjøres som «masseforvaltning». Risikerer man at Nav blir en «stat i staten», ved at Nav først må «lovgi» i utformingen av de mer detaljerte vilkårene, deretter utøver makten ved å fatte vedtak, og til slutt blir sin egen dømmende makt når den behandler klagesakene selv?

Dette kan kanskje avhenge av om man ser på slik fast praksis og på masseforvaltning som en del av lovtolkningen, eller som en del av bevisbedømmelsen.  Kanskje er Høyesteretts dommer i dagpenge- og sykepengesakene et skritt på vei vekk fra en slik situasjon. Kanskje nærmer vi oss et «trygderettslig legalitetsprinsipp«. Det har nok noen fordeler. Men kan det ha noen utfordringer også? Hvor store deler av vårt gjeldende trygdelovverk og vår gjeldende trygdepraksis vil mislykkes med å bestå etter de kravene Høyesterett nå har etablert?

Dette synes jeg noen burde skrive noe om.